Montparnasse

Montparnasse er en fransk bydel sør i Paris på venstre side av elven Seine, sentrert i krysset mellom veiene Boulevard du Montparnasse og Rue de Rennes, mellom Rue de Rennes og boulevard Raspail. Det er delt mellom 6., 14. og 15. arrondissement i byen. Montparnasse har vært en del av Paris siden byutvidelsen i 1860.

I Montparnasse ligger togstasjonen Gare Montparnasse, som er endestasjon for linjer fra Bretagne og TGV-tog fra Tours, Bordeaux og Le Mans, i tillegg til metrostasjonen Montparnasse – Bienvenüe der 4 metrolinjer møtes.

På Montparnasse-kirkegården ligger mange kjente franskmenn; Charles Baudelaire, Jean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir, Samuel Beckett, Guy de Maupassant og Sainte-Beuve. Blant noen av de kjente kunstverkene på kirkegården er Le Baiser («Kysset») av billedhuggeren Constantin Brancusi (1876-1957). Det er et fredelig sted midt i et av de livligste distriktene i Paris.

Tour Montparnasse er et svært dominerende skyskraper i Montparnasse som ligger langs Avenue du Maine, Paris. Bygningen har 59 etasjer og er 210 meter. Bygningen stod ferdig i 1973. Pasteurinstituttet ligger i området. Under bakken er tunneler til katakombene i Paris.

Kunstnerisk knutepunkt

Studenter på 1600-tallet som kom sammen på toppen av haugen med avfall fra Denfert-Rochereau-gruva for å lese dikt. Haugen forsvant ved anlegget av Boulevard Montparnasse på 1700-tallet. Høydedraget fikk tilnavnet Mont Parnasse på fransk, «Parnassosfjellet», etter Parnassos i Hellas, hjemstedet til de ni musene for kunst og vitenskap i gresk mytologi. Bakken ble jevnet med jorden for å konstruere Boulevard Montparnasse på 1700-tallet. Under den franske revolusjonen åpnet mange dansehaller og kabareter dørene, og ble samlingspunkter for artister og kunstnere. Området er også kjent for kaféer og barer, som de bretonske restaurantene som spesialiserer seg på crêpes (tynne pannekaker) som ligger noen kvartaler fra Gare Montparnasse.

På begynnelsen av 1900-tallet ankom mange bretonere som var blitt drevet ut av Bretagne av fattigdom. De kom med tog til Gare Montparnasse, hjertet av distriktet, og slo seg ned i nærheten. Montparnasse ble berømt på 1920-tallet, referert til som les Années Folles («de gale årene»), og 1930-tallet som hjertet av det intellektuelle og kunstneriske livet i Paris. Fra 1910 til begynnelsen av andre verdenskrig migrerte Paris’ kunstneriske sirkler til Montparnasse som alternativet til distriktet Montmartre som til da hadde vært den intellektuelle grobunnen for den forrige generasjonen kunstnere.

Tilnærmet pengeløse malere, skulptører, forfattere, poeter og komponister kom fra hele verden for å trives i den kreative atmosfæren og for billig leie på kunstnerkommuner som La Ruche («Bikuben). Mange som levde uten innlagt vann, i fuktige, uoppvarmede «studioer», og som solgte verkene sine for noen få franc bare for å kjøpe mat. Jean Cocteau sa en gang at fattigdom var en luksus i Montparnasse. Først promotert av kunsthandlere som Daniel-Henry Kahnweiler, selges i dag verker av disse kunstnerne for millioner av euro.

I Paris etter første verdenskrig var Montparnasse en euforisk møteplass for den kunstneriske verden. Fernand Léger skrev om den perioden: «mennesket ... slapper av og gjenvinner sin smak for livet, hans vanvidd til å danse, å bruke penger ... en eksplosjon av livskraft fyller verden.» De kom til Montparnasse fra over hele kloden – fra Europa, blant at fra Russland, Ungarn og Ukraina, fra USA, Mexico, Sentral- og Sør-Amerika, og fra så langt unna som Japan. Manuel Ortiz de Zárate, Camilo Mori og andre tok seg fra Chile der de dyptgripende nyvinningene innen kunst førte til dannelsen av kunstnersammenslutningen Grupo Montparnasse i Santiago. Noen få av de andre kunstnerne som samlet seg i Montparnasse var Jacob Macznik, Pablo Picasso, Guillaume Apollinaire og andre.

Montparnasse var et samfunn der kreativitet ble omfavnet med alle dets særheter, hver nye ankomst ble tatt imot uforbeholdent av sine eksisterende medlemmer. Da Tsuguharu Foujita ankom fra Japan i 1913 uten å kjenne en sjel, møtte han Soutine, Modigliani, Pascin og Léger praktisk talt samme natt og ble i løpet av en uke venn med Juan Gris, Picasso og Matisse. I 1914, da den britiske maleren Nina Hamnett ankom Montparnasse, presenterte den smilende mannen ved nabobordet på La Rotonde seg nådig som «Modigliani, maler og jøde». De ble gode venner, og Hamnett fortalte senere hvordan hun en gang lånte en blazer og kordfløyelbukse fra Modigliani, deretter dro til La Rotonde og danset på gaten hele natten.

Mellom 1921 og 1924 økte antallet amerikanere i Paris fra rundt 6 000 til 30 000. Mens mesteparten av det kunstneriske miljøet som er samlet her strevde med å overleve, ble velbeslåtte amerikanere fra sosieteten som Peggy Guggenheim og Edith Wharton fra New York, Harry Crosby fra Boston og Beatrice Wood fra San Francisco innesluttet i febrilsk kreativitet. Harry Crosby og kona Caresse kom til å etablere det engelskspråklige forlaget Black Sun Press i Paris i 1927, og publisere verk av slike framtidige framstående forfattere som D.H. Lawrence, Archibald MacLeish, James Joyce, Kay Boyle, Hart Crane, Ernest Hemingway, John Dos Passos, William Faulkner, Dorothy Parker og andre. I tillegg publiserte Bill Bird gjennom det lille forlaget Three Mountains Press, hvor Ezra Pound fra 1923 hadde posisjon som redaktør, til den britiske arvingen Nancy Cunard overtok den.

Kaféene og barene i Montparnasse var et møtested der ideer ble klekket ut, fundert og diskutert. Kaffehusene i sentrum av Montparnasses natteliv var i Carrefour Vavin, nå omdøpt til Place Pablo-Picasso. I Montparnasses storhetstid (fra 1910 til 1920) var kafeene Le Dôme, La Closerie des Lilas, La Rotonde, Le Select og La Coupole – som alle fortsatt er i virksomhet – stedene hvor sultende kunstnere kunne sitte på et bord hele kvelden for en billig penge. Hvis de sovnet, fikk servitørene beskjed om å ikke vekke dem. Krangel var vanlige, noen drevet av intellekt, andre av alkohol, og hvis det var slagsmål, og det var ofte, ble politiet aldri tilkalt. Hvis man ikke kunne betale regningen, ville folk som La Rotondes innehaver, Victor Libion, ofte godta en tegning og holde den til kunstneren kunne betale. Som sådan var det tider da kafeens vegger var fulle av en samling kunstverk.

Mens området tiltrakk seg folk som kom for å bo og jobbe i det kreative, bohemske miljøet, ble det også hjemsted for politiske eksil som Vladimir Lenin, Lev Trotskij, Porfirio Díaz og Symon Petljura. Men andre verdenskrig tvang spredningen av det kunstneriske samfunnet, og etter krigen fikk Montparnasse aldri tilbake sin tidligere posisjon. Velstående fra sosieteten som Peggy Guggenheim, en kunstsamler som giftet seg med kunstneren Max Ernst, bodde i den elegante delen av Paris, men besøkte studioene i Montparnasse, og kjøpte inn kunstverk som ville komme til å bli anerkjent som mesterverk som nå henger i Peggy Guggenheim Collection i Venezia, Italia.

Musée du Montparnasse åpnet først i 1951, men stengte på slutten av 1970-tallet. Det ble nyetablert i 1998 på 21 Avenue du Maine, men stengte på nytt i 2015. Selv om museet opererte med en liten støtte fra byen, var museet en ideell organisasjon. Galleriet i Montparnasse (Galerie du Montparnasse) var et av de første som introduserte abstrakt ekspresjonisme i Frankrike på 1940-tallet, og holder fortsatt samtidskunstutstillinger i dag.

Økonomi

SNCF, Société nationale des chemins de fer français, de franske statsbaner, har hovedkontor i Montparnasse nær det 14. arrondissement.

Før ferdigstillelsen av det nåværende hovedkontoret til Air France i Tremblay-en-France i desember 1995, hadde Air France sitt hovedkvarter i et tårn som ligger ved siden av jernbanestasjon Gare Montparnasse i Montparnasse og i det 15. arrondissement; Air France hadde sitt hovedkvarter i tårnet i omtrent 30 år.

Utdannelse

Vandamme-biblioteket (Bibliothèque Vandamme) ligger i nabolaget innenfor 14. arrondissement.

Referanser

Litteratur

Kluver, Billy; Martin, Julie (1994): Kiki's Paris: Artists and Lovers 1900–1930. The definitive illustrated account of the golden age of Montparnasse, Harry N. Abrams, ISBN 978-0810925915.
Benstock, Shari (1986): Women of the Left Bank: Paris, 1900–1940, University of Texas at Austin
McAlmon, Robert; Boyle, Kay (1968): Being Geniuses Together, 1920–1930, Garden City N.Y. Doubleday, revidert utgave.