Benjamin Ree (født 10. juli 1989) er en norsk filmregissør, kjent for filmene Magnus (2016), Kunstneren og tyven (2020) og Ibelin (2024).

Biografi

Bakgrunn

Ree begynte å lage filmer i en alder av elleve år og studerte journalistikk på Oslo Met. Under studiene jobbet Ree som videojournalist for BBC og Reuters, hvor han dekket 22. juli-terrorangrepene. Ree har sagt at å lage sin første kinodokumentar Magnus var hans filmskole.

Karriere

Magnus

Magnus er spillefilmdebuten fra 2016 og handler om sjakkspilleren Magnus Carlsen. Filmen var den første norske kinodokumentaren som hadde verdenspremiere på Tribeca Film Festival, og ble solgt til 64 land. Carlsen var ikke selv tilstede på premieren av filmen og han ville heller ikke se filmen, men hans familie kom.

Magnus fikk for det meste positive anmeldelser. Den har 81% i gjennomsnitt hos Rotten Tomatoes, basert på 21 anmeldelser. BBC hadde filmen på sin topp 10-liste i november 2016. Av noen anmeldere fikk filmen totalslakt, som i The New York Times.

Filmen vant flere priser på festivaler, blant annet Global Future Prize under Oulu International Children’s and Youth Film Festival, Gledesspreder-prisen under Den norske filmfestivalen, og Publikumsprisen under Docville.

Kunstneren og tyven

Kunstneren og tyven er Benjamin Rees andre kinofilm, og var en av åpningsfilmene på Sundance Film Festival i 2020, hvor den vant prisen Special Jury Award for Creative Storytelling Arkivert 11. juni 2020 hos Wayback Machine..

Filmen forteller historien om en kunstner som blir venn med tyven som stjal bildene hennes. Distributøren NEON kjøpte rettighetene til filmen etter premieren, og den ble solgt til over 80 land.

Den fikk gode anmeldelser, med 96% i gjennomsnitt hos Rotten Tomatoes, basert på 111 anmeldelser. Filmen fikk også to nominasjoner hos Critics Choice Awards for beste regi og beste film, som er den amerikanske kritikerprisen, og den vant en rekke priser, blant annet Best Documentary Virtual Audience Awards under London Film Festival og Golden FireBird Award under Hong Kong Film Festival. For filmen vant Ree Gullruten 2021 i klassen beste regi enkamera, dokumentar og var i tillegg nominert i klassen beste foto enkamera, dokumentar.

Vanity Fair plasserte Kunstneren og tyven øverst blant dokumentarfilmer som er med på å endre sjangeren.

Andre filmer

Benjamin Ree researchet og regisserte TV-dokumentaren Homoterapi med Morten Hegseth (2019) som handler om hvordan religiøse grupper tilbyr konversjonsterapi for homofile personer i Norge. Etter serien sa Norges daværende statsminister Erna Solberg at hun lovet å sette en stopper for homoterapi i Norge: «De overgrepene vi har sett dokumentert av VG, må vi sikre at ikke skal skje framover». Dokumentar-serien ble dratt fram som en av hovedårsakene for en mulig lovendring i Jonas Gahr Støres regjering sitt høringsnotat, og i juni 2022 ble det lagt fram et forslag om å forby konversjonsterapi i Norge.

Fortellerstil

Fortellerstilen er blitt møtt med en del omtale. Kunstneren og tyven hopper frem og tilbake i tid, noe som er uvanlig for en dokumentarfilm som bruker Cinéma vérité- teknikken. Den ble av enkelte anmeldere kritisert for å svekke tilliten mellom filmskaper og seer. AV Club skrev at filmens uvanlige struktur ødela for filmens troverdighet. Andre anmeldere har vært mer positive. Variety beskrev filmen som «utrolig» og «genial». Også Vox ga filmen positiv omtale.

Filmografi

Spillefilmer

• Magnus (2016)
• Kunstneren og tyven (2020)
• Ibelin (2024)

TV

• The Mysterious Package (2011)
• Dreaming of the Golden Eagle (2012)
• When Ailin kissed Lars (2015)
• Homoterapi med Morten Hegseth (2019)

Utmerkelser, nominasjoner og omtaler

Filmen Kunstneren og tyven har blitt kåret av Mubi som en av filmhistoriens beste, av New York (magasin) til å ha en av filmhistoriens beste filmavslutninger og som en film som har vært med på å endre dokumentarfilmsjangeren.

Filmen vant over 30 filmpriser og den ble kåret til årets beste film av The New York Times, Vox og Aftenposten. I tillegg ble filmen kåret til én av årets beste filmer av BBC, Washington Post, Boston Globe og The Guardian.

Referanser

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Benjamin Ree på Internet Movie Database
• (da) Benjamin Ree på Filmdatabasen
• (en) Benjamin Ree på AllMovie
• (en) Benjamin Ree hos The Movie Database }
• (en) BBC World Service interview with Benjamin Ree

Viggo Ree (født 19. juni 1950 i Nordre Osen i Åmot kommune i Østerdalen) er en norsk billedkunstner, forfatter og biolog. Ree er aktiv naturverner og var tidligere engasjert som medietalsmann (til 2000) og informasjonskonsulent (til 2021) i Foreningen Våre Rovdyr (FVR). Som tegner, maler og grafiker er han særlig kjent for sine motiver av pattedyr og fugler i norsk natur. Viggo Ree har også illustrert og gitt ut flere bøker, blant annet felthåndbøker om fugler.

Oppvekst og utdanning

Viggo Ree vokste opp i Åmot i Østerdalen (Nordre Osen og fra 1956 på Deset), men flyttet i 1958 til Jeløy i Moss der han tok examen artium på Moss gymnas i 1970. Han har kunstutdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, hvor han var student ved grafisk avdelings boklinje og i radérklassen i perioden 1976–1980. Viggo Ree har hatt eget grafikkverksted fra 1981.

Ree i en rekke år og parallelt med kunstnerisk aktivitet arbeidet med biologi og naturvern for bl.a. å skaffe den nødvendige bakgrunn som wildlife-kunstner. Dette har bl.a. omfattet ett år (1970-1971) som observatør og ringmerker i Doñana nasjonalpark (Las Marismas) i Sør-Spania, ledelse sammen med Tore Hoell av "Kontaktgruppen for Kurefjorden" – et initiativ med feltstudier og rapportskriving i 1972 for å skaffe til veie ornitologiske data som bakgrunnsmateriale for miljømyndighetene i tilknytning til verneplanprosessen for dette våtmarksområdet i Østfold, ledelse av trekkfuglundersøkelser på Utsira i Rogaland høstene 1972-1975, 15 års freelance-engasjement (1973-1987) på Fugleavdelingen på Zoologisk Museum i Oslo og deltakelser på Norsk polarinstitutts vitenskapelige ekspedisjoner til Arktis i 1981, 1982 og 1990.^{[trenger referanse]}

Etablerte i 1993 enkeltmannsforetaket Norsk Natur – Viggo Ree der ulike typer biologisk konsulentvirksomhet inngår i tillegg til wildlife-kunsten. Har tre ganger vært fagdommer i NRKs "Kvitt eller dobbelt" under temaet Norske fugler (1985, 1990, 1994) – i tillegg til hundrevis av opptredener i fjernsyn og radio. I flere år har han forelest om sjøpattedyr og sjøfugl (systematikk, økologi og forvaltning) på Norges miljø- og biovitenskapelige universitetet NMBU på Ås.

Han bor nå i Stokke i Sandefjord kommune i Vestfold, etter mange år i Hole kommune i Buskerud.

Viggo Ree er far til dokumentarfilmskaperen Benjamin Ree, sønn av kunstmaleren Edmund Ree fra Jeløy, sønnesønn av forfatteren Ørnulf Ree fra Jeløy og oldebarn av forfatteren Nils Kjær fra Holmestrand.

Kunstnerisk produksjon

Som kunstner arbeider Ree stort sett med akvarellmaleri, kobbergrafikk og tusjtegning – nesten utelukkende med dyremotiver. Har illustrert i en rekke bøker, tidsskrifter, aviser o.l. Av spesielle arbeidsoppgaver har Viggo Ree utført bl.a. grafikkoppdrag for Den norske Bokklubben, illustrasjoner til 6 av Pengelotteriets lodd og 7 plansjer til det britiske ornitologiverket Handbook of the Birds of Europe, the Middle East and North Africa, Vol. 5. Sistnevnte plansjer ble malt i 1985 og offentliggjort i 1988. I 1983 laget han Feltbok – bestemmelse av fugl og pattedyr under jaktsesongen for Direktoratet for Naturforvaltning i Trondheim. Denne publikasjonen – som for øvrig var gratis – kom ut i reviderte utgaver i 1989, 1994, 1997, 1999, 2002, 2005 og 2008, og tilsammen ble det trykket 557.000 eksemplarer. I perioden 2009-2012 ble denne boken presentert i en revidert og digitalt utgave på hjemmesidene til Direktoratet for naturforvaltning. I tillegg er feltboken inkludert i 14 utgaver av ABC for jegerprøven. Ree utformet i 1987 diplom i anledning utnevnelsen av Kong Olav V som æresmedlem i Svalbardselskapet, og i 1991 utarbeidet han en avskjedsgave i form av en akvarell (motiv av polarsvømmesniper) fra Verdens Naturfond til Kong Harald V i anledning hans verv som president i organisasjonen gjennom 20 år. I årene fra 1987 til og med 1999 leverte Ree svarthvitt-illustrasjoner med motiv av rovpattedyr og rovfugler til samtlige av forsidene på de fire årlige utgavene av Foreningen Våre Rovdyrs medlemstidsskrift Våre Rovdyr.

Fra 1995 til 2012 hadde Ree hvert år oppdrag med å male akvareller med motiv av jerv til Den Norske Friluftslivprisen. Verk utført av ham er — foruten til Bokklubbens kunstforlag og Det Norske Postmuseum – innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet, Norsk kulturråd, Moss Kunstforening Det Faste Galleri, Norsk Skogsbruksmuseum, Svanhovd Miljøsenter og diverse kommuner. Ree har deltatt noen ganger på Høstutstillingen – i tillegg til deltagelser på bl.a. Østlandsutstillingen, Föreningen naturmålare i Nordens utstillinger i Sverige og Bird Art Exhibition i Wausau, Wisconsin, U.S.A. Utstillinger i bl.a. Det Kongelige Vitenskabers Selskap, Muséet, Trondheim 1983, Moss Kunstforening 1985 og 1998, Norsk Skogbruksmuseum, Elverum 1988, Risør Kunstforening 1989, Soli Brug Galleri 1989 og 2014, Jeløy Naturhus 1989, Tøyen hovedgård 1993, Galleri ORO i Elverum 2004, 3xRee i Grue 2004 og Åsnes kunstforening 2005.

De siste tiårene har særlig sjøpattedyr, store rovdyr og truete dyrearter i forskjellige økosystemer vært hovedoppgavene både som billedkunstner og forfatter. Inspirasjonen til dette arbeidet blir hentet fra naturens egne prosesser og de estetiske verdier disse representerer. Kontakten med urørt natur og opplevelsen av dyrenes integritet, skjønnhet og egenverdi er den viktigste drivkraft. Naturvernengasjementet har bl.a. omfattet mange års arbeid for vern av det klassiske kulturlandskapet i Maridalen og sikring av viktige våtmarksområder på Tyrifjorden-området. Ree ble i januar 2008 kåret til en av Norges 10 miljøhelter av Aftenposten.

Utgitte bøker: Fugleguiden i 1993 (med Peter Hayman) og barneboken Dyrenes barn i 1995 (begge på Schibsteds Forlag). Redaktør av flere utenlandske fuglebøker utgitt på norsk – senest Gyldendals store fugleguide – Europas og middelhavsområdets fugler i felt som kom i 4. reviderte utgave, 7. opplag våren 2022. Den første utgaven ble utgitt i 1999. En rekke studiereiser i Europa, Midtøsten, Afrika og Orienten.

Medlemskap i Föreningen naturmålare i Norden (Nordic Wildlife Art), Norske Grafikere, Tegnerforbundet, Unge Kunstneres Samfund (UKS), Norske grafiske designere og illustratører (Grafill) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) – dessuten fullverdig medlem av Norsk Biologforening fra 1985. Ree har i flere tiår vært medlem i BirdLife Norges (tidligere Norsk Ornitologisk Forening) spesialkomité Norsk navnekomité for fugl (NNKF), som i perioden 1990-2008 sørget for å gi norske navn på alle verdens fuglearter. NNKF arbeider kontinuerlig med navnsetting for å holde seg ajour med de årlige publikasjonene fra IOC (International Ornithological Congress) World Bird List. Ree har fra 2002 dessuten vært medlem i Norsk Zoologisk Forenings spesialkomité Norsk navnekomité for pattedyr. Han har publisert over 680 skriftlige arbeider, først og fremst av populærvitenskapelig art – hovedsakelig om ornitologi, store pattedyr og naturvern. I tillegg har Ree offentliggjort hundrevis av debattinnlegg og kronikker i aviser, og holdt et stort antall lysbildekåserier og foredrag.

Frimerkeutforming

Ree utformet originalene til Postverkets 10 av 12 frimerker i serien «Norske fugler» i årene 1980-1983. Han er også kunstneren bak det ene av Postverkets julefrimerker i 1985 – med motiv av dompaper. I perioden 2015-2018 ble 11 av hans malerier med fuglemotiv gjengitt på Posten Norges frimerkeserie «Fugler». De to første hadde motiv av henholdsvis blåmeis og toppmeis. I 2016 kom det frimerker med linerle, steinskvett, praktærfugl og ærfugl, og året etter ble det utgitt to frimerker der dvergfalk og lerkefalk var motiver. Utgivelsen med dvergfalk ble kåret til Norges vakreste frimerke i 2017 – mens lerkefalkfrimerket havnet på tredjeplass i den samme konkurransen. I 2018 ble fugleserien avsluttet med tre motiver utformet av Ree: snøugle, lappugle og fjellvåk. Frimerket med motiv av snøugle ble i november 2019 kåret til verdens vakreste frimerke i 2018 av en jury bestående av rundt 40 meritterte filatelister under den prestisjetunge konkurransen Nexofil arrangert av det spanske frimerketidsskriftet El Eco. Det 23. frimerket med Rees fuglemotiver kom den 11. april 2019, da Posten Norge ga ut et europafrimerke med hans maleri av fossekall. Dette var Norges første frimerke med lyd.

Bibliografi

• Feltbok. Bestemmelse av fugl og pattedyr under jaktsesongen. Direktoratet for Naturforvaltning, 1983. Flere opplag (8. reviderte utgave i 2008), til sammen 557.000 eksemplarer

• Fugleguiden. Oslo: Schibsted. 1992. ISBN 8251618983. 

• Fuglelivet i og ved Nordre Tyrifjorden: en presentasjon av reservater og nærliggende våtmarker i ornitologisk sammenheng. [Hønefoss]: Ringerike viltnemnd. 1995. ISBN 8299343704. 

• Dyrenes barn. Oslo: Schibsted. 1995. ISBN 8202155428. 

Referanser

Eksterne lenker

• (no) Publikasjoner av Viggo Ree i BIBSYS
• Omtale av portrettprogram med Viggo Ree i NRK
• Viggo Rees CV ved kunstnernes informajonskontor
• Foreningen Våre Rovdyr

Unity Arena, tidligere Fornebu Arena og Telenor Arena, er Norges største multi­funksjons­arena og ligger på Fornebu i Bærum rett utenfor Oslo.

Unity Arena var hovedsakelig bygget for å være hjemme­banen til Stabæk Fotball, men klubben ble etter hvert kastet ut av arenaen og flyttet tilbake til Nadderud stadion etter 2011-sesongen. Den ble senere arena for store underholdnings­arrangementer, som konserter med Britney Spears, Kanye West, Red Hot Chili Peppers, Tina Turner, AC/DC, Iron Maiden, Metallica og Andrea Bocelli og Eurovision Song Contest 2010. Arenaen hadde en kapasitet på 15 000 tilskuere på fotball­kamper og har nå plass til 25 000 tilskuere på konserter. Arenaen hadde mellom 2009 og 2011 kunstgress. Taket over arenaen er heldekkende. Beregnet kostnad var på 585 millioner kroner, inkludert det tilhørende nærings­området. Arenaen skiftet navn til Unity Arena 22. mai 2024.

Bakgrunn

Ideen til arenaen kom i 1999 under en konferanse på Halvorsbøle, der Stabæk-miljøet var samlet for å legge mål for klubben fremover. En spillergruppe kom da med forslaget om en ny arena på Fornebu. Denne arenaen skulle hete «The Blue Dream Arena», ha 25 000 sitteplasser, blått kunstgress og tak. Visjonen var at Bruce Springsteen skulle varme opp før første hjemmekamp, som skulle gå mot FC Barcelona.

På veien frem til ny arena var det mange skjær i sjøen for Stabæk. Det var vanskelig å komme til enighet med grunneierne Fornebu Boligspar og Fornebu Næring om kjøp av tomt. Dette ble løst ved at ordfører i Bærum, Odd Reinsfelt, sørget for en avtale der Stabæk fikk tomten i gave mot at de som eide resten av Fornebu skulle få lov til å bygge tettere på resten av eiendommene. Likevel kom det et kraftig tilbakeslag i desember 2003, da utbyggingsplanen for Fornebu ble vedtatt uten at arenaen ble tegnet inn. Etter videre forhandlinger vurderte Stabæk å heller legge arenaen til den delen av Fornebu som IT Fornebu eier, men også denne planen rant ut i sanden. Høsten 2004 kom Stabæk endelig til enighet med Fornebu Boligspar, og stadionprosjektet så dagens lys. Dette var i grevens tid for Stabæk, som ved hjelp av pengene avtalen førte med seg fikk økonomien i orden slik at profflisensen ble beholdt.

Bygging

Enkelte av ideene til arenaen ble aldri realisert. Internasjonale regler gjorde at kunstgresset ikke kunne være blått, men som en erstatning ble heller gulvet i losjene lagt som blått, kunstgressinspirert laminat. Ideen om et skyvbart tak ble også forkastet, på grunn av byggetekniske utfordringer og de eventuelle kostnadene det ville ha medført.

Da den sto ferdig, fikk Stabæk utbetalt 50 millioner kroner for næringslokalene i anlegget. Resten av hallen finansieres ved egenkapital og lån. Hallen ble ferdigbygd til sesongstart i 2009. Byggestart var i mars 2007. Bygget er tegnet av HRTB AS Arkitekter og totalentreprenør er NCC Construction AS.

Navnet på hallen ble offentliggjort i juni 2008, da det børsnoterte statseide selskapet Telenor kjøpte navnerettighetene. Frem til det var hallen kjent som Fornebu Arena.

22. mai 2024 byttet arenaen navn fra Telenor Arena til det ikke-kommersielle navnet; Unity Arena.

Første fotballkamp på Telenor Arena var treningskamp mot IFK Göteborg. Superfinalen 2009 mot Vålerenga, hvor Stabæk vant 3–1, var den første offisielle kampen.

Økonomiske vanskeligheter

Hallen har aldri gitt de økonomiske uttellingene som var forutsatt, og investoren Kjell Chr. Ulrichsen som opprinnelig eide halvparten av anlegget, måtte overta hele eierskapet i november 2009. Ett år senere ble kontrakten mellom Stabæk Holding AS (eid av Ulrichsen) og Stabæk Fotball AS (klubben), som omhandlet 40 år leie mot at klubben betalte 9 millioner per år for leie, forkastet. Til gjengjeld var Stabæk garantert å spille ut sesongen i arenaen.

Dårlige økonomiske utsikter førte til at arenaeieren utarbeidet en ny leiekontrakt. Der ble leien økt med over 300 prosent – til 30 millioner kroner årlig. 30. juni 2011 meddelte Stabæk Fotball at de ikke lenger var i stand til å tiltre leieavtale med de nye betingelsene satt fra arenaeier Ulrichsen fra og med 2012-sesongen, og fotballklubben vendte tilbake til Nadderud stadion.

Konsertarena

Liste over artister som har spilt i Telenor Arena

Eurovision Song Contest 2010

Telenor Arena huset Eurovision Song Contest 2010. NRK valgte arenaen i Bærum som arena for både begge semifinalene og finalen 29. mai 2010. Arenaen ble valgt på grunn av sin størrelse og muligheter for produksjonsfasiliteter utenfor arenaen. Arrangørene rigget salen opp med over 4500 lys av ulike slag, som ble festet i hele 750 riggepunkter. Lydriggen besto av over 100 høyttalere av ulik størrelse og dekningsområde.

Melodi Grand Prix Junior

I 2017 ble MGPjr for første gang arrangert utenfor Oslo Spektrum. NRK flyttet konkurransen til Telenor Arena. Årsaken var at NRK ønsket å teste ut en ny arena for en slik tv-produksjon og samtidig gjøre det mulig for flere publikummere å overvære sendingen. Arenaen huset også konkurransen i 2018 og i 2019. I 2020 ble MGPjr flyttet tilbake til Oslo Spektrum, og i 2022 blir MGPjr igjen arrangert på Telenor Arena.

Politikerne krever kunstgress i Telenor Arena 2013

Formannskapet i Bærum vek ikke fra sitt tidligere vedtak om at Telenor Arena skal ha permanent kunstgress da saken var oppe til behandling 15. mai 2013. Forslaget fra rådmann Hans Kr. Lingsom om å la eieren Euforum ha et rullegress tilgjengelig på forespørsel ble kontant nedstemt. «Dette er en løsning vi fint kan leve med. Vi har aldri ønsket kunstgresset ut av arenaen og arbeider med å finne praktiske løsninger» sa Diderik Schnitler som en kommentar til vedtaket.

Eierforhold

Holdingselskapet Stabæk Holding ble i 2011 omdøpt til Euforum Holding, og driver hallen videre som en eventarena.

Referanser

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Telenor Arena – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Stabæk-arena sponses
• Politikerne krever kunstgress i Telenor Arena

Lang-Ree, eller Lang-Re, er en av gård i Stange kommune i Innlandet. Gårdens navn har samme opphav som navnet til hovedgården Ree (Stor-Ree). Størstedelen av den historiske gårdens areal tilhører Stor-Ree, som i løpet av 1960-tallet ble oppkjøpt av staten for kjøttproduksjon og landbruksforskning. Øvrige deler av den gamle storgården er fordelt mellom Lille-Ree og Lang-Ree. Lang-Ree er en mellomstor gård beliggende like vest for statsgården Stor-Ree og den privateide gården Lille-Ree. Lang-Ree gård har cirka 300 mål dyrket mark og like mye skog. Husmannsplassen «Holen» tilhører nabogården Nordre Rå, men småbruket/husmannsplassen tilhørte Lang-Ree inntil cirka 1980.

Referanser

Eksterne lenker

• Norske gårdsnavn

Jens Stoltenberg (født 1959) er en norsk politiker (Ap) som siden 1. oktober 2014 har vært generalsekretær i NATO. Han var tidligere Norges statsminister 2000–2001 og 2005–2013, Norges finansminister 1996–1997, Norges energi- og næringsminister 1993–1996 og leder i Arbeiderpartiet fra 2002 til 2014.

Stoltenberg var med sine 41 år Norges yngste statsminister noensinne da han tiltrådte i 2000.

Han var AUF-leder fra 1985 til 1989 og statssekretær fra 1990 til 1991. Han var stortingsrepresentant for Oslo fra 1991, da han først trådte inn som vara, til 2014, da han fikk permisjon for å bli generalsekretær i NATO. I februar 2022 ble han utnevnt til Norges sentralbanksjef. Han skulle ha tiltrådt i desember 2022, men trakk seg fra stillingen i mars samme år, da han forlenget avtalen med NATO til 2023, som følge av Russlands invasjon av Ukraina.

Stoltenberg har blitt beskrevet som en «pragmatisk kompromissmaker uten sterke ideologiske føringer», og kan regnes til «den tredje vei» innen det moderne sosialdemokratiet.

Blant mål og prioriteringer i Stoltenbergs politiske karrière er høy sysselsetting og stabil økonomi gjennom moderat oljepengebruk og inntektspolitisk samarbeid, politisk samarbeid og flertallsregjeringer med andre partier og arbeid for internasjonale avtaler for å redusere utslipp av klimagasser. I internasjonalt klimaarbeid har Stoltenberg blant annet inntatt en sentral rolle for å finansiere globale klimatiltak, verne skog og bringe dette inn i klimaforhandlingene.

Stoltenberg har et sterkt engasjement for vaksinering av barn i den tredje verden mot barnesykdommer. Som styremedlem i GAVI-stiftelsen 2002–2005 utviklet han et samarbeid med Bill Gates, som i 2011 resulterte i offisielle norske pengebidrag til vaksineringsprosjektene.

Bakgrunn og yrkeskarriere

Stoltenberg ble født den 16. mars 1959 i Oslo. Han gikk grunnskole ved Rudolf Steinerskolen i Oslo og i Bærum og videregående skole ved Oslo katedralskole i 1978. Han slet med både lesing og matematikk i grunnskolen, men har uttrykt at han likevel ikke opplevde skolegangen som spesielt vanskelig. I årene 1979–1980 avtjente han førstegangstjenesten, først ved Infanteriets øvingsavdeling på Evjemoen i Aust-Agder, deretter som journalist i Soldatnytt, et magasin for vernepliktige soldater utgitt av Tillitsvalgtsordningen i Forsvaret. Deretter studerte han sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, hvor «Osloskolen» – en variant av Keynes' teorier – stod sterkt. Stoltenberg har omtalt seg selv som keynesianer. Han ble i 1987 uteksaminert som cand.oecon. med god karakter (2,28). Hovedoppgaven Makroøkonomisk planlegging under usikkerhet handlet om strategier for optimal utvinning og bruk av inntekter fra oljeutvinning. Oppgaven ble utgitt som internt notat i forbindelse med Statistisk sentralbyrå sitt oljeøkonomiprosjekt i 1985, ti år etter Oljemeldingen.

Stoltenberg frilanset som journalist i Arbeiderbladet 1979–1981, arbeidet som konsulent i Statistisk sentralbyrå 1989–1990 og som timelærer i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo 1989–1990. I Statistisk sentralbyrå arbeidet Stoltenberg blant annet med å teste og anvende det sentrale modellverktøyet for makroøkonomiske kort- og langtidsberegninger – MODAG og MSG.

AUF-tiden

Stoltenberg har vært medlem av Arbeiderpartiet siden han var 14 år. I 1973 var han med på å reetablere et lokallag av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) på Majorstua i Oslo. I 1978 ble han innvalgt i sentralstyret i Norges Gymnasiastsamband (NGS), som en av de første AUF-erne siden 1960-årene. Han var sentralstyremedlem i AUF fra 1979, nestleder fra 1983 og leder fra 1985 til 1989.

Som leder i AUF bidro Stoltenberg til at AUF ikke lenger var på kollisjonskurs med moderpartiet i samme grad som tidligere. AUFs motstand mot norsk medlemskap i NATO ble første gang vedtatt i 1969, og standpunktet ble stadfestet på hvert landsmøte frem til 1987, da det ble erstattet med et mål om «nærkamp» internt i NATO for et blokkfritt og atomvåpenfritt Europa. På det samme landsmøtet ble hans forslag om å godta karakterer i videregående skole nedstemt. I ledertida var han også visepresident i IUSY (Den sosialistiske ungdomsinternasjonale).

Stoltenberg var leder for det regjeringsoppnevnte Mannsrolleutvalget fra 1986 til 1987 og medlem frem til 1990. Han var blant annet med på å gjennomføre arbeidet med fedrekvote og har senere forsvart den.

I 1995 ble det kjent at en rekke ungdomsorganisasjoner hadde oppgitt for høye medlemstall, og dermed mottatt for mye offentlig støtte. Den første avsløringen kom i VG 2. mars 1995 og gjaldt Oslo AUF. Saken omfattet til sist 24 ungdomsorganisasjoner, som ble anmeldt for bedrageri i en eller annen form. Etter klager ble tiltalen mot AUF og de fleste andre organisasjonene frafalt på grunn av bevisets stilling. I januar 1998 kom medlemsjukset likevel opp for retten, da det ble reist tiltale mot fire tillitsvalgte i Oslo AUF. Stoltenberg var innkalt som vitne. Han vedgikk å kjenne til en praksis som ble kalt forskuttering, men avviste at han visste noe om fiktive innbetalinger. De fire tiltalte ble alle dømt for bedrageri.

1990-årene

Fra 1990 fikk Stoltenberg stadig tyngre partiverv; leder i Oslo Arbeiderparti 1990–1992 og nestleder i Arbeiderpartiet 1992–2002. Han var statssekretær i Miljøverndepartementet 1990–1991 under Thorbjørn Berntsen. Fra denne posisjonen ledet han Arbeiderpartiets miljøutvalg.

Stoltenberg ble ved stortingsvalget 1989 tredje vararepresentant til Stortinget fra Arbeiderpartiet i Oslo. Han møtte fast for Bjørn Tore Godal 1991–1993. I 1993 ble han valgt inn på eget mandat, og han ble siden gjenvalgt frem til valget i 2013. Han var leder i Stortingets energi- og miljøkomité fra 1997 frem til han ble statsminister i 2000.

Stoltenberg var nærings- og energiminister under Gro Harlem Brundtland 1993–1996. Han var en periode nestleder i Forum for verdiskaping. På denne tiden deltok han også i diskusjonene om energi- og oljepolitiske saker i en uformell «oljegruppe» hvor næringslivsledere og Ap-politikere møttes i regi av Finn Kristensen. I Thorbjørn Jaglands regjering (1996–1997) var han finansminister.

Han var medlem av Forsvarskommisjonen av 1990 fra januar til desember 1990.

Maktkampen med Thorbjørn Jagland

På Arbeiderpartiets landsmøte i november 1992 ga Gro Harlem Brundtland beskjed om at hun ønsket å gå av som partileder. Valgkomiteen under ledelse av LO-leder Yngve Hågensen fikk dermed et uventet komplisert oppdrag. Nestleder Gunnar Berge ønsket ikke å stille, så Stoltenberg og Thorbjørn Jagland ble dermed de mest sentrale lederkandidatene. Mens Oslo Arbeiderparti og AUF støttet Stoltenberg, hadde Jagland støtte fra LO. Det så lenge ut til å gå mot en kampvotering mellom de to, men Stoltenberg trakk sitt kandidatur – «av familiære grunner» – kort tid før landsmøtet skulle votere. Dermed endte maktkampen med at Jagland tok over ledervervet. I etterkant kom det frem at Hågensen hadde vurdert at Stoltenberg ikke var moden for et så tungt verv.

Jagland gikk av som statsminister etter å ha satt et ultimatum på 36,9 % oppslutning ved Stortingsvalget 1997. Valgnederlaget fikk deler av partiet til å ønske omkamp om ledervervet, men ett år etter valget lå Ap på sterke 40 % på meningsmålingene. Jaglands posisjon i partiet var derfor i liten grad truet. Samtidig hadde Stoltenberg mistet mange av sine viktigste støttespillere, og Hill-Marta Solberg og Trond Giske ble like ofte nevnt som partiets neste leder.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1999 gikk Arbeiderpartiet tilbake, og fikk 24,6 % av stemmene. Det var en tilbakegang med 1,9 prosentpoeng. Dette førte til at lederdebatten blusset opp igjen. I januar 2000 gikk Oslo Arbeiderparti og flere fylkesledere inn for å kaste Jagland som partileder til fordel for Stoltenberg. Jagland valgte å trekke seg som parlamentarisk leder og statsministerkandidat i februar 2000. Jagland fortsatte som partileder, men Stoltenberg ble partiets frontfigur – som statsministerkandidat og leder for stortingsgruppen.

Nærings- og energiminister

Stoltenberg fikk sin første statsrådspost høsten 1993, da han overtok ledelsen av Nærings- og energidepartementet etablert samme år, i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering. En viktig oppgave var å avklare Norges forhold til EU når det gjaldt oljepolitikken. Unionen var i ferd med å utvikle et oljedirektiv, og det var forhandlinger om hvordan dette – med grunnlag i EØS-avtalen – skulle implementeres i Norge, som var områdets eneste store oljeproduserende land med de særlige interesser dette medførte. Stoltenberg og regjeringen valgte å ikke kreve unntak fra oljedirektivet. I stedet ble regjeringen enig med EU om et spesielt tillegg til den norske tiltredelseserklæringen til Maastricht-traktaten. Stoltenberg mente at dette ville være en tryggere og mer varig løsning enn unntak fra et direktiv som senere kunne endres.

Da det ble nei-flertall ved folkeavstemningen i 1994, falt løsningen med et tillegg til tiltredelseserklæringen bort, og det måtte foretas nye forhandlingsrunder om oljedirektivet. En annen sentral EU-tilpasningssak i denne perioden var endringer i konsesjonsloven, ettersom EØS-avtalen ikke tillot forskjellsbehandling av norske og utenlandske eiere. Fra 1996 skjedde også en endring i norsk alkoholpolitikk, da Vinmonopolets produksjons- og importdel ble skilt ut i firmaet Arcus. I og med dette ble det også åpnet for privat import av alkohol.

I 1994 la Stoltenberg frem en stortingsmelding om olje- og gasspolitikken. Her ble det åpnet for leteboring i Skagerrak og utenfor Nordland, noe som provoserte miljøbevegelsen. Meldingen inneholdt også et forslag om nye regler for leting i Barentshavet. Stoltenberg argumenterte i denne sammenheng med at det ville være riktig å hente ut oljen mens vi visste hva den var verdt. Den ville være til liten glede for fremtidige generasjoner om den ble liggende til den «blir like verdiløs som kullet».

Senere i perioden gikk Stoltenberg også inn for bygging av gasskraftverk i Norge, noe han hadde vært mot da han var statssekretær i Miljøverndepartementet i 1990. Det nye standpunktet ble begrunnet med at man burde se Norden som et felles energiområde, og at et norsk gasskraftverk ville kunne erstatte finske og danske kullkraftverk og svenske atomkraftverk. I 1990 hadde målet vært å stabilisere norske CO₂-utslipp på 1989-nivå innen 2000. Det mest verdifulle feltet på norsk sokkel, Trollfeltet, åpnet sin produksjon 19. juni 1996.

I 1995 og 1996 var Stoltenberg i Aserbajdsjan. Han inngikk her en samarbeidsavtale, og kom med uttalelser om finansiering av norsk velferd ved oljeutvinning i utlandet.

Finansminister

I 1996 ble Stoltenberg finansminister i Thorbjørn Jaglands regjering. Regjeringen satt i ett år, og gikk av etter stortingsvalget 1997.

Et hovedanliggende for Stoltenberg i perioden var å sikre en stabil kronekurs gjennom et stramt statsbudsjett. På Arbeiderpartiets landsmøte i november 2006 spissformulerte han det slik: «Hvem som helst kan bruke penger. Det er verdens enkleste sak. Det er ikke alltid lett å la være å bruke penger. Det er det vi skal gjøre nå.» Dette viste seg imidlertid vanskelig, og verdien av kronen varierte sterkt gjennom året. I juli 1997 valgte Norges Bank – med regjeringens samtykke – å heve dagslånsrenten for første gang på fem år. Det ble også vurdert om kronen skulle knyttes fast opp mot den nye europeiske valutaen Euro.

En konkret sak som vakte debatt, var avgjørelsen om å fravike gevinstbeskatning ved fusjonen mellom Aker og RGI, som særlig ville kunne være gunstig for Kjell Inge Røkke. Stoltenberg måtte som finansminister ta stilling til flere saker som angikk norsk bankstruktur. Den største saken gjaldt fusjon mellom Kreditkassen (med staten som største aksjonær) og Storebrand. Fusjonsplanen var støttet av Stoltenberg, men ble avvist av Kjell Inge Røkke og Jens P. Heyerdahl (Orkla), som hadde store aksjeposter i Storebrand. Fusjonen ble dermed ikke noe av. En forventet fusjon mellom Postbanken og Kommunalbanken ble det heller ikke noe av.

I forholdet til EU var en sentral sak et vedtak i ESA om at den differensierte arbeidsgiveravgiften i Norge delvis var i strid med EØS-avtalen, noe Stoltenberg var uenig i. Saken endte med at ordningen bortfalt, men at Norge fikk beholde en kompensasjonsordning for kommunene som mistet differensiert arbeidsgiveravgift.

I hans senere statsministertid skulle en av Stoltenbergs viktige saker bli store endringer i pensjonssystemet. Men også i finansministerperioden skjedde det endringer, da ordningen med pensjonssparing med skattefradrag ble utvidet. Stoltenberg mente i 1997 at det ikke ville være behov for endringer i folketrygdens regler før 2050. Et element i sikringen av folketrygden var beslutningen om å åpne for å plassere Oljefondets midler i utenlandske aksjer.

Statsminister og partileder

Vel én måned etter Stoltenbergs tiltrådte som parlamentarisk leder, valgte Bondeviks sentrumsregjering å gå av på et kabinettsspørsmål om utbygging av gasskraftverk, og Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten med et klart mindretall i Stortinget bak seg.

Jens Stoltenbergs første regjering

Jens Stoltenbergs første regjering var en ren Arbeiderparti-regjering som tiltrådte 17. mars 2000. I regjeringserklæringen het det at regjeringen ønsket en mer aktiv Europa-politikk og større satsing på miljø og internasjonal solidaritet. Regjeringen ville arbeide for at mer av Norges kraftbehov kunne dekkes ved å produsere strøm av norsk gass. Den varslet også delprivatisering av Telenor.

Stoltenberg-regjeringen ville også ha økt innsats for modernisering og effektivisering av offentlig sektor. Allerede i 1989 hadde Hermansen-utvalget tatt opp eldre forslag om en bedre organisering av offentlig sektor. På årsmøtet i Østfold Arbeiderparti i mars 2000 advarte statsministeren mot å gjøre privatisering til et spørsmål om ideologi. Sykehussektoren var noe av det første som ville bli analysert. Signalene vakte uro i partiorganisasjonen og fagbevegelsen. I Oslo var hovedparolen 1. mai 2000 «Forsvar velferdsstaten – kamp mot nedbygging og privatisering».

Et annen stridsspørsmål var privatisering av Statoil og SDØE. I en meningsmåling i april 2000 var 53 prosent av Ap-velgerne mot delprivatisering av Statoil og Telenor, mens 34 prosent var for. Regjeringen ønsket å delprivatisere Statoil raskt, men møtte motstand i partiet. På et sentralstyremøte i mai ble det derfor bestemt å utsette endelig vedtak til landsmøtet. Utover høsten vedtok Aps fylkeslag på Vestlandet fattet støtte til delprivatisering av Statoil og kommersialisering av SDØE. På landsmøtet i november ble det vedtatt en modifisert versjon av Stoltenbergs forslag. Stortinget vedtok deretter, i april 2001 å selge ⅓ av Statoil og 21,5 prosent av SDØE.

I et foredrag i juni 2000 lanserte Stoltenberg den såkalte sykehusreformen, en plan om å overføre sykehusene fra fylkeskommunene til selvstendige økonomiske foretak eid av Staten. På landsmøtet høsten 2000 fikk denne planen støtte. LO motsatte seg foretaksmodellen, men aksepterte statlig overtakelse av sykehusene. Den nye loven om helseforetak ble vedtatt i Stortinget sommeren 2001 med virkning fra 1. januar 2002. Loven gikk ut på at staten skulle fra 2002 ha hele ansvaret for sykehusene og spesialisthelsetjenesten. Det ble opprettet seks regionale helseforetak – fem fra 1. juli 2007 – som eiere av sykehusene.

Stoltenberg og partileder Thorbjørn Jagland ønsket i 2000 å kunne å sende en ny søknad om medlemskap i EU. Landsmøtet ga åpning for dette i et kompromiss som sa at «en ny søknadsprosess kan startes opp i neste stortingsperiode med sikte på en søknad tidligst i 2005–2006», altså i løpet av den påfølgende stortingsperioden.

Regjeringen innførte handlingsregelen for bruk av midler fra Oljefondet. Den gikk ut på at statsbudsjettet kunne ha et underskudd i størrelsesorden tre prosent av kapitalen i SPU ved inngangen til budsjettåret når inntektene fra oljevirksomheten ble holdt utenfor. Handlingsregelen var på 4 prosent frem til februar 2017, da den ble redusert til 3 prosent.

Regjeringen inngikk avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) med partene i arbeidslivet ved LO, NHO, YS, HSH, KS, staten ved Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Akademikerne 3. oktober 2001.

Stoltenbergs regjering gikk av etter Stortingsvalget 2001, og ble etterfulgt av Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Stoltenberg gikk tilbake til Stortinget som parlamentarisk leder og medlem i Stortingets utenrikskomité og valgkomiteen.

Partileder

Ved stortingsvalget 2001 gikk Arbeiderpartiet fra 35 til 24,3 prosent av stemmene sammenlignet med 1997-valget. Valgresultatet ble partiets dårligste siden stortingsvalget 1924. I 2002 gikk Jagland av som partileder. Det ble først sagt at striden skulle avgjøres ved partiets landsmøte i 2004, men i 2002 trakk Jagland seg med henvisning til helseplager.

Blant Stoltenbergs rådgivere som partiledere og medarbeidere i regjeringen, var blant andre Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Stein Hernes, Jan-Erik Larsen, Lars Erik Flatø, Rita Skjærvik, Hilde Singsaas og Mina Gerhardsen. Reklamemannen og vennen Kjetil Try var også en mye brukt rådgiver.

Oslo LOs leder Kleiv Fiskvik kritiserte i 2005 Stoltenbergs valg av rådgivere fra det såkalte «Kristiania Forum», et arbeiderpartilag opprettet av Libe Rieber-Mohn. Laget omfattet foruten Rieber-Mohn, Rune Bjerke, Kjell Roland, Libe Rieber-Mohn og Jon Hippe. Fiskvik anså rådgiverne for å være karrierejegere uten kontakt med den tradisjonelle arbeiderbevegelsen. Stoltenberg hadde i lederstriden med Jagland møtt motstand fra LO-leder Yngve Hågensen. Senere, som partileder, la han derfor stor vekt på å konsultere fagbevegelsen, partisekretær Martin Kolberg, og LO-leder Gerd-Liv Valla. Ved valgene i 2005 og 2009 var støtten fra LO svært viktig, og Stoltenberg trakk den selv frem i valgtaler og debatter.

Jens Stoltenbergs andre regjering

Før stortingsvalget 2005 stilte de rødgrønne partiene Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet med et felles regjeringsalternativ med Jens Stoltenberg som statsministerkandidat – dette i motsetning til de borgerlige som ikke hadde et klart regjeringsalternativ. De tre partiene fikk flertall i valget, og startet forhandlinger på Soria Moria hotell og konferansesenter den 26. september og avsluttet med en pressekonferanse 13. oktober der regjeringserklæringen Soria Moria-erklæringen ble lagt frem.

Stoltenbergs andre regjering, oftest kalt «Den rødgrønne regjeringen», tiltrådte 17. oktober 2005 under Stoltenbergs ledelse og etterfulgte Kjell Magne Bondeviks andre regjering. I regjeringen hadde Arbeiderpartiet ti statsråder, SV hadde fem og Senterpartiet fire. Det var den første koalisjonsregjering med Arbeiderpartiet som deltaker, siden samlingsregjeringen i 1945. Regjeringen ble i stortingsvalget 2009 den første norske flertallsregjeringen på 40 år som ble gjenvalgt, og den første siden 1993 som satt mer enn én periode.

Barne- og familiepolitikk

Regjeringspartiene gikk til valg på full barnehagedekning og makspris i barnehagene. Full barnehagedekning for alle som ønsket barnehage ved barnehageårets start, ble med få unntak oppnådd i 2009. Barnehagedekningen for barn fra ett til og med fem år var 76 % i 2005 og 90 % i 2013. For barn i alderen ett til to år økte dekningen i samme periode fra 54 % til 80 %. I 2012 ble kontantstøtten for to-åringer avviklet. Fedrekvoten ble utvidet i flere omganger under denne regjeringen, fra fem til seks uker i 2006, til ti uker i 2009, til tolv uker i 2011 og til 14 uker i 2013.

Energi og klima

I januar 2013 advarte han mot frislipp av krafteksport fra Norge. Bakgrunnen var NHOs ambisjon om å gjøre Norge til Europas grønne batteri ved hjelp av flere overføringskabler til utlandet. Stoltenberg mente at omfattende eksport ville føre til høyere priser i Norge, svekke forsyningssikkerheten innenlands og føre til flere kraftlinjer innenlands.

«Månelandingen»

I Soria Moria-erklæringen nedfelte regjeringspartiene at bygging av gasskraftverk kun skulle gjøres hvis CO₂ ble fjernet. I 2006 fikk Statoil konsesjon til å bygge gasskraftverk på på Mongstad under forutsetning at det ble bygget et fullskala CCS-anlegg for fangst og lagring av CO₂. I sin nyttårstale i 2007 kalte statsminister Stoltenberg prosjektet «vår månelanding», med referanse til president Kennedys tale i 1961 der han sa at «USA vil forplikte seg til, før 60-årene er over, å sende en mann til månen og hente ham trygt tilbake til jorden». I 2009 var de stipulerte kostnadene med CO₂-fangst og lagring kommet opp i 25 milliarder kroner. I 2010 bestemte regjeringen seg for å utsette anlegget med to år, til stor protest fra miljøorganisasjonene. I 2012 åpnet et testanlegg, til en kostnad på 5,2 milliarder kroner. Stoltenberg åpnet anlegget. I september 2013, like før regjeringen gikk av, informerte den om at et fullskala CCS-anlegg for fangst og lagring av CO₂ ikke ville bli bygget på Mongstad. I sin selvbiografi tok Stoltenberg selvkritikk på bruken av begrepet «månelanding», men han stod ved det som faktisk var gjort for å forbedre CO₂-fangst og lagring.

Karikaturstriden

Stoltenberg-regjeringen måtte håndtere en vanskelig utenrikspolitisk situasjon med karikaturstriden i 2006. Året før hadde den danske avisen Jyllands-Posten trykket tolv karikaturtegninger av islams profet Muhammed i forbindelse med en sak om selvsensur blant danske illustratører, med bakgrunn i bildeforbudet praktisert i hovedstrømmen innenfor sunniislam. Den første tiden skapte ikke norske avisers gjengivelse av karikaturtegningene mye oppmerksomhet i utlandet, men etter at redaktør Vebjørn Selbekk i den kristne avisen Magazinet gjengav dem i januar 2006 eskalerte situasjonen kraftig. Blant annet ble Danmarks og Norges ambassade i Damaskus satt i brann av militante demonstranter.

Selbekk mottok i ettertid en lang rekke drapstrusler, og måtte gå i dekning. Stoltenberg fordømte bruken av vold, men omtalte også Selbekks gjengivelse av tegningene som «en gal handling», og gav Selbekk et delvis ansvar for ambassadebrenningen. Senere har Stoltenberg inntatt et mer prinsipielt forsvar for pressefrihet. Etter Charlie Hebdo-angrepet i 2015 uttalte Stoltenberg (da NATOs generalsekretær) at «det er greit å karikere Muhammed. Det er en del av ytringsfriheten at det tegnes, skrives og sies ting som kan virke krenkende».

Tre år etter karikaturstriden, i 2009, la Stoltenbergs regjering frem et forslag om å oppheve den såkalte blasfemiparagrafen. Samtidig ville han styrke straffelovens § 135a slik at den gav et «strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». Forslaget om å kriminalisere religions- og livssynskritikk via et tillegg i straffeloven møtte stor uro innad i AP og SVs stortingsgrupper, selv om Stoltenberg mente dette ikke ville redusere eller innskrenke ytringsfriheten. Uroen førte til at forslaget om å ta religions- og livssynskritikk inn i straffeloven ble droppet, samtidig som blasfemiparagrafen ble vedtatt fjernet.

Militærintervensjonen i Libya

I 2011 deltok Norge i en militæroperasjon i Libya under borgerkrigen i landet. 17. mars 2011 ble FNs sikkerhetsråd enig om resolusjon 1973 som tillot en militær intervensjon i Libya. Norske fly slapp 588 bomber mot ulike mål i landet. I forbindelse med offentliggjøringen av det norske Libya-utvalget sin evalueringsrapport om norsk krigsdeltakelse i Libya, kom det frem at norske fly bombet Gaddafis hovedkvarter under krigen, til tross for at den norske regjeringen sa at deres mål ikke var å styrte Gaddafi-regimet. Stoltenberg ble kritisert for at han ikke ville vedgå at Norge med sin Libya-bombing faktisk var i krig, til tross for at Forsvarsdepartementet mente det motsatte. Han sa «Jeg mener norske soldater ikke var legitime mål i den væpnede konflikten. Det kan være ulike juridiske vurderinger, men jeg er helt sikker på at de ikke hadde endret hovedkonklusjonen, nemlig at vi skulle følge opp FN-vedtaket og beskytte sivile i Libya.»

Terrorangrepene i 2011

Da Anders Behring Breivik gjennomførte bombeangrepet på Regjeringskvartalet 22. juli 2011, arbeidet statsministeren med årets Utøya-tale i Statsministerboligen i Parkveien. Statsministeren tok umiddelbart del i kriseledelsen, kommunikasjon med media og utenlandske ledere, og formidlingen av den nasjonale sorgen over de mange ofrene for terroren. Hans første meddelelse kom like etter angrepene, hvor han orienterte i fjernsyn om at landet blir styrt og regjeringen er i arbeid. Stoltenberg selv kjente flere av de som senere ble drept i massedrapene på Utøya. I sin første tale etter terrorangrepene understreket Stoltenberg at svaret på vold er enda mer demokrati, og enda mer humanitet, men aldri naivitet.

«Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon. Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal få skyte oss til taushet. Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge».

Under sørgemarkeringen i Oslo hvor 200 000 mennesker deltok den 25. juli, sa Stoltenberg at «Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk.» Han besøkte i disse dagene AUFs sommerleirdeltagere på Sundvollen, talte i minnegudstjenesten i Oslo domkirke, og deltok tidlig i august i begravelser for Utøya-ofre. Både kong Harald og Stoltenberg høstet fem dager etter hendelsen stor anerkjennelse for måten de opptrådte på under og etter terrorhendelsene. TV 2s politiske redaktør Stein Kåre Kristiansen mente i denne sammenhengen at Stoltenberg som første statsminister siden Einar Gerhardsen, nærmet seg en posisjon som «landsfader». Tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett sa at «Det er ikke mange statsministre gjennom tidene som har vært satt på en slik prøve. Ikke alle ville klart det på samme måte. For et land å ha en statsminister som kan virke så samlende er et privilegium.»

Også politiske motstandere roste Stoltenberg for ledelsen under terrorkrisen. Siv Jensen sa at «Jens Stoltenberg har i denne situasjonen vært statsminister for alle, han har også vært min statsminister. Stoltenberg har hatt evnen til å stå oppreist i en veldig vanskelig tid og kommet med gode ord.»

I etterkant av terrorangrepet nedsatte Stortinget og regjeringen henholdsvis 22. juli-komiteen og 22. juli-kommisjonen («Gjørv-kommisjonen»), for å granske forløpet. NOU 2012: 14, Rapport fra 22. juli-kommisjonen ble offentliggjort 13. august 2012. Rapporten berømmet blant annet helse- og redningsarbeidet og regjeringens kommunikasjon til befolkningen. Rapporten kritiserte politiets utrykningstid, PSTs forarbeid og statens manglende oppfølging av «allerede vedtatte sikringstiltak.» 22. juli-kommisjonen la i 2013 frem rapporten NOU 2013: 9, Politianalysen, med forslag til omorganiseringer i Politiet. Stoltenbergs siste år som statsminister ble således preget av forvaltnings- og sikkerhetspolitiske debatter.

Stoltenberg fikk anerkjennelse for å samle nasjonen i sorg, gjennom sine taler etter terrorangrepet. Hans regjering mottok imidlertid kritikk for sitt arbeid før og under angrepet. Stoltenbergs personlige popularitet økte imidlertid i denne perioden, og Arbeiderpartiet gikk frem ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011.

Politiske resultater

I sin selvbiografi forklarer Stoltenberg sitt lange politiske engasjement med at han har tro på at politikk kan forandre verden. I sin siste tale som partileder kalte han det «den sosialdemokratiske metode» å utvikle samfunnet gradvis og langsomt. En forsvarlig forvaltning av oljeformuen, handlingsregelen og pensjonsreformen, er noe han vil bli husket for, skriver Stoltenberg at avisene skrev da han sluttet i norsk politikk. Stoltenberg fremhever i tillegg utbygging av barnehager, pappapermisjon, ekteskap mellom homofile og vaksinering av verdens barn som saker han har bidratt til.

Jeg er sosialdemokrat fordi jeg tror på rettferdighet. Fordi jeg mener vi som samfunn og nasjon gir hverandre frihet gjennom fellesskapet. Jeg er sosialdemokrat fordi jeg er imot fundamentalisme. Og jeg har, som dere, sett at våre sosialdemokratiske løsninger virker.

Stoltenbergs har blant annet arbeidet for:

• langsiktig stabil økonomisk utvikling – gjennom balansert oljepengebruk og inntektspolitisk samarbeid hjemme og internasjonalt samarbeid ute,
• arbeid for å redusere klimagassutslipp – gjennom internasjonale avtaler som forplikter de viktigste landene og muliggjør mest mulig effektiv utslippsreduksjon

I sine halvårlige oppsummeringer har regjeringssjefen selv også fremholdt andre saker som viktige, ikke minst avtalen med Russland om Delelinjen i Barentshavet i september 2010. Stoltenberg fremholdt ved inngangen til 2011 betydningen av en endelig avklaring om pensjonsreformen. Etter valget i 2005 ble arbeidet med pensjonsreform blant de høyest prioriterte oppgavene, blant annet gjennom levealdersjustering av alminnelig alderspensjon i 2010, og fra 2011 i arbeidet for å få til en reform av de uføretrygdedes alderspensjonsregler. Pensjonsreformen ble gjennomført sammen med LO. Stoltenberg var ikke fornøyd med pensjonsreformen i offentlig sektor. Der satte NTL og Unio seg imot.

Stoltenberg måtte også balansere mellom SV og Senterpartiet i vanskelige saker hvor regjeringspartiene stod langt fra hverandre. Viktige eksempler på dette er kjøpet av kampfly, oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja og kraftkabler gjennom Hardanger, tre saker hvor SV hadde sterke synspunkter og tidvis truet med muligheten for sammenbrudd i regjeringen. Stoltenberg brukte mye tid og ressurser på å finne løsninger som alle tre regjeringspartnere kunne leve med, ofte med stor eksponering av uenighetene i media. Den rødgrønne regjeringen holdt sammen fra dannelsen i 2005 og frem til den tapte flertallet ved valget i 2013, til tross for mange spådommer om dens fall. Regjeringen er Norges lengst sittende koalisjonsregjering – den satt én dag lenger enn Erna Solbergs regjering.

Økonomisk politikk og krisehåndtering

Stoltenberg engasjerte seg sterkt i den økonomiske politikken og tok under finanskrisen i 2008 en rolle internasjonalt for å fremme internasjonalt økonomisk samarbeid både gjennom Det internasjonale pengefondet (IMF) og Sosialistinternasjonalen. Sosialdemokratiske ledere fra hele verden møttes i Chile 27–29. mars 2009 til «Progressive Governance Conference», like forut for det første G20-møtet om finanskrisen. Visepresident i USA Joe Biden var blant delegatene, og i panelet som skulle peke på veien ut av finanskrisen, satt verten Michelle Bachelet, Storbritannias finansminister Gordon Brown, Brasils president Lula da Silva, og Stoltenberg.

Stoltenberg ønsket å unngå mellomkrigsårenes og 1970-årenes ukoordinerte krisehåndtering hvor de ulike landene svekket hverandre snarere enn å samarbeide. I september 2010 innkalte Stoltenberg et globalt toppmøte for å drøfte hvordan sysselsetting og vekst kan oppnås internasjonalt i kjølvannet av finans- og gjeldskrisen – Oslo Conference E 2010 – ledet av ILO-leder Juan Somavía og IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn. I sin tale til møtet pekte Stoltenberg på de enorme kostnader krisen hadde fått i form av arbeidsløshet, og appellerte til bedre internasjonal koordinering, balanse mellom innstramming og økonomisk vekststimulans, aktive arbeidsmarkedstiltak for unge, og investeringer for økt innovasjon. Et eget krisemøte i De europeiske sosialdemokratenes forum (PES) ble samlet i Oslo i mai 2011, på initiativ fra Stoltenberg og tenketanken Policy Network.

Finanskrisen i Norge

Banken Lehman Brothers gikk konkurs 15. september 2008, børsene falt og flere andre kredittinstitusjoner og andre selskaper var i fare. Regjeringens budsjettforslaget for 2009, som ble fremlagt i oktober 2008, var et ekspansivt budsjett med en økning i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på om lag 14 milliarder kroner fra 2008 til 2009.

Regjeringen fremla flere andre tiltak, først en tiltakspakke for å sikre kredittilførsel til bankene der de fikk tilført 350 milliarder kroner i statsobligasjoner med en nedbetallingstid på tre år. Videre ble Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) utvidet med 50 milliarder for å sikre eksportbedrifter kontrakter og øke investeringene i Norge. Stoltenbergs SMS-utvekslinger med sin gamle partifelle og venn DnB NOR-sjef Rune Bjerke rett i forkant av krisepakken gjorde imidlertid at markedsaktører og politiske miljøer mistenkte at DnB NOR hadde fått påvirke pakken på utilbørlig vis. Den omfattende kontakten mellom banken og Statsministerens kontor gjorde at DnB NOR ble ilagt et forelegg på 12 millioner kroner for innsidehandel, etter at Økokrim opprinnelig hadde tatt ut siktelse mot to ansatte for å ha misbrukt fortrolig informasjon til å selge unna statsobligasjoner som ville falle i verdi. Kredittilsynet og Økokrim kom samtidig frem til at SMS-ene i seg selv var velbegrunnede og ikke medførte noe straffeansvar.

I januar 2009 foreslo regjeringen nye finanspolitiske tiltak for 20 milliarder kroner, og i februar 2009 foreslo regjeringen «Bankpakke 2» som innebar å etablere to nye fond med en samlet kapital på 100 milliarder kroner – Statens finansfond og Statens obligasjonsfond. I revidert nasjonalbudsjett som ble fremlagt i mai 2009 ble ytterligere 9,5 milliarder kroner ført inn i norsk økonomi.

Det norske folk mente Stoltenberg styrte Norge godt gjennom finanskrisen. Historiker Hans Olav Lahlum mener regjeringens håndtering av finanskrisen var med på å sikre Stoltenberg fire nye år som statsminister.

I Jens Stoltenbergs andre periode som statsminister var veksten i sysselsetting på 355 000 personer.

Internasjonalt klimaarbeid

Et viktig forslag fra Stoltenberg-regjeringen, og et personlig engasjement fra statsministeren selv, var samarbeid med tropiske land om å bevare mer av regnskogen deres for å binde karbondioksid (CO₂) og slik redusere skadelige klimagassutslipp som gir global oppvarming. I 2007 fikk regjeringen støtte fra opposisjonen til en langsiktig avtale om å finansiere skogsbevaring med 3 milliarder kroner hvert år. Stoltenbergs regjering tok initiativ til og støttet de innenlandske klimakuttene som ble fremforhandlet med Klimaforliket i Stortinget i 2008, som et tverrpolitisk grunnlag for norske forhandlingsposisjoner internasjonalt. Stoltenberg la samtidig vekt på at internasjonale avtaler med globale avgifter eller kvoter er det mest effektive virkemidlet for å redusere klimagassutslippene. Forut for FNs klimakonferanse 2009 i København markerte Stoltenberg seg sterkt som talsmann for bevaring av regnskog. Et eget forslag om bevaring av regnskog med finansiering fra rike land, ble fremmet av Stoltenberg og Brasils president Lula da Silva i 2009, og oppnådde støtte blant andre fra USAs president Barack Obama under COP15 i København.

Toppmøtet i København endte uten en forpliktende avtale, men foran det påfølgende COP16 i Cancún etterfulgte Stoltenberg Storbritannias statsminister Gordon Brown i ledervervet for komiteen som arbeider med finansiering av klimatiltak i fattige land, som ellers bestod av Etiopias statsminister Meles Zenawi. Under en egen skogs- og klimakonferanse i Oslo i mai 2010 ble forslag presentert for en rekke land, med endelig avlevering av finansieringsrapporten høsten 2010. Et norsk forslag om et eget, globalt finansieringstilak for regnskog ble presentert med fokus på Brasil, Indonesia og det sentrale Afrika.

Vaksinasjon av barn

Stoltenberg har et sterkt engasjement for vaksinering av barn i den tredje verden mot barnesykdommer. Hans første foredrag i hans andre periode som statsminister dreide seg om vaksinasjon av barn. Foredraget «Vaksinasjon mot fattigdom», ble holdt på Farmasidagene 2005. Han var styremedlem i Det internasjonale vaksinefondet (GAVI-stiftelsen) 2002–2005 og ble tildelt Barnehelseprisen i 2005.

Et internasjonalt initiativ, med Storbritannia, Bill & Melinda Gates Foundation og Norge i spissen, sikret den 13. juni 2011 at GAVI-stiftelsen fikk mer enn 3,7 milliarder dollar frem til 2015 til sitt arbeid mot barnedødelighet. Stoltenberg var en av de sentrale pådriverne bak initiativet, og har understreket at dette er et viktig bidrag for å redde 9 millioner barn fra å dø av de vanligste barnesykdommene.

I sin nyttårstale 1. januar 2013 snakket Stoltenberg om hvordan vaksinering av verdens barn er en personlig hjertesak. «Små sprøytestikk gir millioner av barn hele livet i gave. Et strøk salve kan redde mor. At så mange mødre og barn får leve, mener jeg er et mirakel i vår tid.», sa statsministeren.

Generalsekretær i NATO

Stoltenberg var statsministerkandidat for de rødgrønne også ved stortingsvalget 2013, men koalisjonen tapte valget og Stoltenberg gikk av som statsminister. Han fortsatte likevel som partileder og parlamentarisk leder. I desember 2013 ble Stoltenberg utnevnt til FNs spesialutsending for klima. Vervet hadde han i tillegg til sine partipolitiske verv.

Stoltenberg ble i 2014 valgt som NATOs generalsekretær. Han gikk da av som partileder og fikk permisjon fra Stortinget for resten av perioden. Initiativet til å utnevne Stoltenberg kom fra Tysklands forbundskansler Angela Merkel og USAs president Barack Obama.

Stoltenberg tiltrådte 1. oktober 2014 som første nordmann i stillingen. I 2017 fikk han forlenget sin periode som generalsekretær til 2020, og 28. mars 2019 ble Stoltenbergs verv som generalsekretær forlenget med ytterligere to år til 30. september 2022. Russlands invasjon av Ukraina 2022 innebar at stabilt lederskap ble spesielt viktig for NATO. Etter forslag fra USAs president Joe Biden, med applaus fra deltakerne på NATO-toppmøtet 24. mars 2022, sa Stoltenberg seg villig til å fortsette i stillingen til september 2023.

Den 29. juni 2023 ønsket diplomater fra alle 31 NATO-land at Stoltenbergs periode som generalsekretær burde forlenges. Under et møte mellom NATOs medlemsland den 4. juli 2023 ble Stoltenbergs periode forlenget for fjerde gang, denne gang til 1. oktober 2024. Bare én har sittet lenger: Joseph Luns, som var generalsekretær fra 1971 til 1984. USAs president Joe Biden hyllet Stoltenberg for hans «solide lederskap, erfaring og dømmekraft», og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj hyllet hans «personlige innsats for Ukraina».

Stoltenbergs periode i NATO ble preget av økt spenning mellom NATO og Russland. Dette begynte med Russlands anneksjon av Krim i 2014, og fortsatte med invasjonen av Ukraina 24. februar 2022.

Den 3. april 2019 ble Stoltenberg den første leder av en internasjonal organisasjon som talte i Kongressen i USA, i en samlet sesjon for både Senatet og Representantenes hus. Anledningen var NATOs 70-årsjubileum. Stoltenberg poengterte at det er viktig for land å ha venner og allierte. Videre advarte han mot et sterkere Russland.

Presidentskapet til Donald Trump (2017–2021) var en stor utfordring. Trump var en sterk kritiker av NATO og truet med å trekke USA ut og dermed undergrave alliansen. En studie fra 2021 viste at Stoltenberg spilte en nøkkelrolle i å hindre Trump fra å undergrave NATO. Stoltenberg bidro til å endre Trumps holdning til byrdefordeling, samt til å opprettholde en robust avskrekkingspolitikk overfor Russland.

I Stoltenbergs periode som generalsekretær ble NATO utvidet med to land fra det tidligere Jugoslavia og to nordiske land. Montenegro ble NATO-medlem den 5. juni 2017. Nord-Makedonia ble medlem 27. mars 2020. Sverige og Finland leverte sine NATO-søknader samtidig den 18. mai 2022. Finland ble NATO-medlem den 4. april 2023, på NATOs 74-årsdag. Sverige ble medlem 7. mars 2024.

På NATO-toppmøtet i Vilnius i Litauen den 11.–12. juli 2023 fikk Stoltenberg gjennomslag for sitt forslag om fortgang i prosessen med å gjøre Ukraina til NATO-medlem. Dette skjer ved at landet unngår prosessen i Membership Action Plan (MAP). Det ble også opprettet et NATO-Ukraina-råd hvor NATO og Ukraina holder krisesamtaler og sammen tar avgjørelser. Første møte ble avholdt 12. juli 2023.

Stillingen som sentralbanksjef

Den 4. februar 2022 ble Stoltenberg utnevnt til sentralbanksjef. Utnevnelsen var omdiskutert før den ble offisielt kunngjort, på grunn av hans tilknytning til Arbeiderpartiet, vennskap med statsminister Jonas Gahr Støre og bekymringer for Norges Banks uavhengighet. Utnevnelsen ble kritisert av alle opposisjonspartier, med unntak av Kristelig Folkeparti.

Ida Wolden Bache ble beskikket som midlertidig sentralbanksjef, og det ble antatt at Stoltenberg ville tiltre 1. desember 2022.

Den 24. mars 2022 gav Stoltenberg beskjed om at han trakk seg fra stillingen som sentralbanksjef fordi han ville fortsette som generalsekretær i NATO.

Taler og debattant

Stoltenberg har sagt at han trives godt med direktesendt debatt, og som taler. Han uttalte i 2004 at

Det er veldig krevende, det der å bli intervjuet tre minutter, fem minutter, ti minutter – og så sender de tolv sekunder. Og det er de som bestemmer… Dessuten snakker du i et mørkt rom, for seerne aner ikke hva som ble sagt før og etter, og de aner ikke hvordan alt dette er blitt klippet… Derfor er jeg tilhenger av direkte TV. Folk ser at jeg er sint fordi en annen var sint først. De ser at jeg ler fordi det og det skjedde. De skjønner sammenhengen, oppfatter forholdene, får med seg pausene…

Retorikkekspertene Anders Johansen og Jens Kjeldsen karakteriserte i 2005 Stoltenberg som «en politiker som taler saklig – og sjelden om seg selv. Likevel er interessen for hans person kolossal». De bruker sluttappellen i lokalvalgkampen i 2003 som eksempel, en debatt som gikk bare få dager etter drapet på Anna Lindh i Sverige. I stedet for å appellere til å stemme på Arbeiderpartiet, ba Stoltenberg folk om å bruke stemmeretten og bevare demokratiet. Ekspertene mente her at Stoltenberg forsøkte å heve seg over det partipolitiske kivet og «taler ikke som politiker, men som statsmann.» Men oppfordring til å bruke stemmeretten er viktigere for Ap enn for andre partier, fordi lav valgdeltagelse særlig rammer Arbeiderpartiet.^{[trenger referanse]} Og fra 2005 fortsatte Stoltenberg en utvikling i retning av en mer personlig og emosjonell stil, med økt bruk av humor og småhistorier.

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud trekker frem et eksempel fra Arbeiderpartiets landsmøte i 2005, hvor Stoltenbergs kommenterte nedleggingstrusselen mot Oslo katedralskole med at «skolen har overlevd Svartedauden, 400-årsnatten under danskene, nødstiden under Napoleonskrigene, unionstiden med Sverige, første og annen verdenskrig. Men det er høyst usikkert om den overlever Kristin Clemet og Kjell Magne Bondevik.» Beskrivelsen førte til at latteren gjallet gjennom salen. I alle valgkamper etter 2005 ble han stort sett kåret som den beste TV-debattanten.

Retorikkeksperten Kjell Terje Ringdal analyserte Stoltenbergs tale på Rådhusplassen 25. juli 2011, tre dager etter terrorangrepet mot Oslo og Utøya. Ringdal karakteriserte talen som «den viktigste tale holdt i Norge siden krigen», og trakk frem at Stoltenbergs tidligere budskap om demokrati ble fremført med enda større «intensitet og varme» enn tidligere. I tillegg til at talen er retorisk riktig pekte Ringdal på at: «Samtidig er talen typisk for Jens Stoltenberg. Han er seg selv. Andre ville kanskje brukt flere bilder og et mer poetisk språk. Dette er en veldig konkret og varm tale som kler Stoltenbergs stil, og vi kjenner ham igjen, som en rasjonalist, men også som en medfølende politiker.»

Omtale og utmerkelser

Det er skrevet flere bøker om og med Stoltenberg, de fleste skrevet av politiske journalister. Elisabeth Skarsbø Moen utga den første biografien i 2003. Anne Grosvold skrev i 2009 boka Samtaler, hvor Jens og Thorvald Stoltenberg deler personlige og politiske tanker. Kjetil B. Alstadheim utga i 2010 intervjuboka Klimaparadokset, Jens Stoltenberg om vår tids største utfordring, og Thor Viksveen skrev i 2011 Jens Stoltenberg : et portrett. Stoltenbergs selvbiografi Min historie utkom i 2016.

Dokumentarfilmskaperen Aslaug Holm laget i 2005 filmen Oljeberget og i 2007 tv-serien Statsministeren etter å ha fulgt Stoltenberg i mer enn to år.

I den norsk-amerikanske spillefilmen 22 July (2018), som skildrer terrorangrepene i Norge 2011, blir Stoltenberg spilt av Ola G. Furuseth.

I 2003 ble Stoltenberg tildelt prisen «Årets europeer» på Europeisk Ungdoms landsmøte 2003. I 2012 ble han tildelt Hal Koch-prisen. I 2012 ble han Årets Peer Gynt sammen med Marit Bjørgen. I 2005 ble han tildelt Barnehelseprisen for sitt sterke personlige engasjement for internasjonal barnehelse gjennom vaksinefondet. Han mottok Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016 i 2016. I desember 2022 ble han tildelt Sønstebyprisen 2023 for sitt bidrag til å holde NATO samlet under Russlands invasjon av Ukraina 2022. I november 2023 mottok han CIORs 75-års jubileumsmedalje. 20. desember 2023 fikk han prisen «Årets navn» i VG.

Tidslinje for verv i regjering og storting

• 12.11.1990–22.11.1991: Statssekretær i Miljøverndepartementet
• 22.11.1991–30.09.1993: Møtende stortingsrepresentant for statsråd Bjørn Tore Godal, medlem av sosialkomiteen
• 07.10.1993–25.10.1996: Nærings- og energiminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering
• 25.10.1996–17.10.1997: Finansminister i Thorbjørn Jaglands regjering
• 21.10.1997–22.02.2000: Stortingsrepresentant, leder av energi- og miljøkomiteen
• 16.02.2000–17.03.2000: Stortingsrepresentant, Arbeiderpartiets parlamentariske leder og medlem av energi- og miljøkomiteen
• 17.03.2000–19.10.2001: Statsminister (Stoltenberg I)
• 19.10.2001–30.09.2005: Stortingsrepresentant, Arbeiderpartiets parlamentariske leder og medlem av utenrikskomiteen og den utvidede utenrikskomiteen
• 17.10.2005–16.10.2013: Statsminister (Stoltenberg II)
• 16.10.2013–16.06.2014: Stortingsrepresentant, Arbeiderpartiets parlamentariske leder og medlem av utenriks- og forsvarskomiteen og den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen

Stoltenberg var innvalgt på Stortinget for perioden 2013–2017, men fikk permisjon fra 1. oktober 2014 for å kunne tiltre som generalsekretær i forsvarsalliansen NATO.

Privatliv

På farssiden tilhører han Stoltenberg-slekten fra Vestfold. På morssiden nedstammer Stoltenberg fra embetsmannsslekten Heiberg. Oldefaren Eivind Heiberg var direktør for Norsk Arbeidsgiverforening 1912–1917.

Stoltenberg er en ivrig friluftsmann. Han sykler, og i vintersesongen er han en aktiv langrennsløper. Sommerferien tilbringer han helst på familiens hytte på Hvaler i Oslofjorden. Selv om han ikke har medlemskap i den norske kirke, har han sagt at han ikke anser seg selv som ateist. Han har forklart: «Jeg vil ikke kalle meg ateist. Jeg pleier ikke bruke det begrepet, jeg er bare ikke medlem av noe trossamfunn.»

Hans far var Thorvald Stoltenberg (1931–2018), Norges forsvarsminister 1979–1981 og utenriksminister 1987–1989 og 1990–1993. Moren var statssekretær Karin Stoltenberg (1931–2012). Fra 1959 til 1961 bodde familien i Berkeley der Thorvald var visekonsul på generalkonsulatet i San Francisco og Karin studerte statsvitenskap og underviste på Berkeley-universitetet. Fra 1961 til 1964 bodde familien i Jugoslavia da Thorvald var ved ambassaden i Beograd. Jens Stoltenberg lærte da både engelsk og serbokroatisk.

Familien omfattet Jens' to søstre, den eldre Camilla, og den yngre Nini (1963–2014). Stoltenberg innrømmet tidligere bruk av cannabis i ungdomstiden, etter å ha stått frem med søsteren Nini om hennes rusproblemer. Nini var avhengig av heroin.

Han er gift med Ingrid Schulerud, og de har to barn, deriblant Catharina Stoltenberg i elektronikaduoen Smerz.

Referanser

Litteratur

• Thor Viksveen Jens Stoltenberg – et portrett 2011 ISBN 978-82-530-3446-1
• Elisabeth Skarsbø Moen Jens Stoltenberg – en biografi 2002 ISBN 82-05-30631-1
• Jens Stoltenberg (2016). Jens Stoltenberg : Min Historie. ISBN 978-82-054-8387-3. 
• Jens Stoltenberg og Thorvald Stoltenberg Samtaler 2009 ISBN 9788203291807

Eksterne lenker

• Wikiquote: Jens Stoltenberg – sitater
• (en) Jens Stoltenberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Jens Stoltenberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Jens Stoltenberg på Internet Movie Database
• (no) Jens Stoltenberg hos Sceneweb
• (en) Jens Stoltenberg hos The Movie Database
• (no) Jens Stoltenberg hos Stortinget
• (no) Jens Stoltenberg hos Virksomme ord
• (mul) Jens Stoltenberg på Facebook
• (en) Jens Stoltenberg på Instagram
• (en) Jens Stoltenberg på X (tidligere Twitter)

Rée er en tysk-dansk familie av jødisk herkomst. En rekke slektsmedlemmer har vært fremtredende forretningsfolk i Hamburg fra 1600-tallet og Danmark fra 1700-tallet, og slektsmedlemmer har også utmerket seg som redaktører, politikere, kunstnere og akademikere. Den danske grenen stammer fra Isac Philip Rée fra Hamburg, som flyttet til Fredericia i 1727.

Referanser

Morten Ree (1917–1980) var en norsk flyver og offiser. Han begynte sin militære karriere i Hærens Flyvåpen (HF) på Kjeller, og ble utdannet ved Hærens Flyveskole i 1938-kullet. Etter utdanningen ble han beordret til tjenestegjøring ved Hålogaland Flyavdeling (HFA), og dens detasjement på Seida ved Tanaelva. Morten Ree var aktiv i forsvaret av Nord-Norge under den første tiden av okkupasjonen, og en sentral person i landsdelens luftforsvar. Han var blant de få i Hærens Flyvåpen, som var med å forsinke tyskernes fotfeste i Ofotregionen.

Ree ble etterhvert med et transportskip til England. Der fortsatte han sin karriere som jagerpilot i No. 331 (Norwegian) Squadron RAF, og senere i No. 85 Squadron RAF. Etter krigen jobbet Morten Ree som pilot i Det Norske Luftfartsselskap (DNL), senere kalt SAS.

Familie

Morten Rees tante, Dagny Ree (født 10. april 1883 på Store-Ree, Stange i Hedmark), ble gift i 1908 med senere admiral og forsvarssjef, Elias Corneliussen.

Morten Rees eldre bror, Henrik Waldemar Ree (født 4. juni 1912 på Store-Ree i Stange i Hedmark) ble uteksaminert som flyver ved Hærens Flyveskole i 1933. I 1935 deltok han som sersjant i den såkalte Nord-Norge-flyvningen, hvor fem nye Fokker C.V.D. fløy fra Kjeller til en rekke steder i nord, for å rekognosere etter egnede landingsplasser. Han utdannet seg senere til diplomingeniør i Tyskland før han returnerte til Norge i 1938. Han tjenestegjorde deretter som flyingeniør i Trøndelag Flyavdeling (TFA), i et midlertidig engasjement fra 1. januar 1939, og var stasjonert på Værnes ved krigsutbruddet. Under krigen kom han seg til England hvor han etterhvert ble ansatt ved RAF Croydon Airport. Etter krigen arbeidet han i mange år som flyingeniør ved Det Norske Luftfartsselskap (senere SAS).

Morten Rees far, Henrik Waldemar Ree (født 20. oktober 1880 på Store-Ree, Stange i Hedmark, død 7. desember 1922 på Store-Ree, Stange i Hedmark), var kaptein i 2. divisjons infanteri.

Karriere før andre verdenskrig

Morten Ree ble utdannet flyver i HF ved Flyveskolen på Kjeller. 1938-kullet som han tilhørte, var det nest siste kullet, og også det største fra HF. Andre kjente krigsflyvere i dette kullet var blant andre Rolf Arne Berg, Per Waaler og Arnt Hvinden. Morten Ree tjenestegjorde deretter i HFA under major Leif Feirings kommando.

Krigsinnsats

Ved krigsutbruddet 9. april 1940 tjenestegjorde Morten Ree på HFAs detasjement på Seida ved Tanaelva. Tyske transportfly landet etterhvert på Hartvigvatnet øst av Bjerkvik. HFA fikk kort tid etter i oppdrag å bombe disse flyene. Ree fløy da et fly med skrog 387, og han var én av flyverne som den 14. april lyktes i å bombe de 11 tyske Junkers Ju 52 transportflyene. Nordmennene tok med dette tilbake kontrollen over området.

HFA fikk 24. april videre ordre om å overvåke tyskernes flybevegelser i området Lapphaugen, med tillatelse til å bombe gunstige mål. På grunn av dårlig vær lettet første fly den 25. april kl. 0930, med Morten Ree som pilot, og løytnant Bjarne Indseth som speider. Flyet var «Leifseths skakke Fokker.» Flyet ble kalt dette fordi det tidligere hadde fått en stor skade i den ene vingen, under en landing etter ferden fra Seida til Altagård, men hadde blitt hastig lappet sammen av vingmekaniker løytnant Borger Larsen.

Senere skulle Ree og resten av HFA etter planen transporteres fra Bodø til England, med det polske troppetransportskipet «Czrobry», som lå ved Evenskjær i Tjeldsundet. Skipet satte kurs mot Bodø, men ble kort tid etter bombardert av tre tyske Heinkel bombefly da skipet befant seg uti Vestfjorden. Transportskipet var lastet med svært mye ammunisjon, som antente, og det utviklet seg en kraftig brann ombord. Totalt mistet 300 soldater livet i hendelsen, blant dem Fridtjof Aandahl. Skipet fikk relativt raskt assistanse av to engelske destroyere, som også tok imot soldater som hoppet over rekkene. Morten Ree kom seg deretter til Harstad og London, med søsterskipet «Batory».

I England fløy løytnant Morten Ree først med No. 331 (Norwegian) Squadron RAF. Han deltok også i Dieppe-raidet sommeren 1942, og skadet en Dornier 217.

Senere fløy han Mosquito nattjager i No. 85 Squadron RAF. Han ble med da skvadronen våren 1944 ble overført til No. 100 (Bomber Support) Group i RAFs Bomber Command. Her tjenestegjorde også blant andre Tarald Weisteen og Svein Heglund.

Karriere etter andre verdenskrig

Morten Ree ble etter krigens slutt ansatt i Det Norske Luftfartsselskap (DNL), senere kalt SAS. Han arbeidet senere også i Fred. Olsens Flyselskap, og fløy til kort tid før sin død.

Utmerkelser

Han var mottager av Krigsmedaljen med stjerne (to tildelinger). Andre tildeling kom i 1945 «for å ha vist mot og dyktighet som nattjagerflyger under en rekke operasjoner mot fienden».

Ifølge Stange bygdebok bind 2 var Morten Ree mottaker av den franske Æreslegionen av offisers grad.

Referanser

Ørnulf Ree (født 5. mai 1896 på Jeløya ved Moss, død 19. desember 1955 på Jeløya ved Moss) var en norsk forfatter.

Ree tok latinartium i 1914. Han studerte deretter en tid teologi og reiste på studiereiser til Italia, Danmark og Tyskland (på Humboldt-stipendium). Han var i kortere tid ansatt i Aftenposten og Verdens Gang. Ree skrev flere romaner og skuespill etter debuten med Brødrene paa Athalbyr i 1925. Han skrev under navnet Jon Styver føljetongen Trondhjemsgutten som kjempet for sitt bysnavn i Ukemagasinet.

Ree skrev hørespillet, fisker-farsen 100 prosent (1930).

I 1950 var han redaktør for Mosse-Jul i regi av Moss Idrettslag. 1951–1955 var Ree både redaktør og utgiver. Kunstmaleren og tegneren Edmund Ree illustrerte Mosse-Jul. Ørnulf Ree var far til Edmund Ree og farfar til billedkunstneren, forfatteren, biologen og ornitologen Viggo Ree.

Bøker (utvalg)

• Ragnarok 1935 (3. hefte. Uavhengig månedsskrift. Artikkel av Ørnulf Ree: Godt og ondt. En replikk)
• Moss før og nu (Utgitt i anledning av Moss Handelsstands Forenings 50-årsjubileum. Moss 1937)
• I hine harde tider (Moss, Kamban forlag, 1945)
• Varna skipreide mot bakgrunn av almen norsk historie (Oslo, eget forlag, 1947)
• Harpuner og mannfolk. Fra en fangsttur i Antarktis (Moss, 1953)

Ree (gnr. 113, bnr. 1) er en kapteinsgård i Stjørdal i Trøndelag. Gården har en tømret hovedbygning i sveitserstil fra 1851, og har siden midten av 1800-tallet vært omgitt av et hageanlegg i engelsk stil.

Ree ligger 1 km øst for Stjørdalshalsen. Reealléen går fra Husby i vest, gjennom gårdstunet på Ree, og fører videre til de gamle storgårdene By i øst og Mæle i sørøst. Ree ligger på en lang og smal terrasse i terrenget, rundt 20 moh., en gammel elvemel. Ree ble dyrket og bosatt i bronsealderen for 3000 år siden. Stjørdalselva var seilbar opp til Ree, hvor det er funnet en båtstavn. Gårdsnavnets opprinnelse er uvisst, men kan ha sammenheng med elvemelen; et gammel navn på gresskledde meler eller skrenter i Stjørdalsbygdene er rein. I skriftlige kilder siden 1432 finnes formene Ree og Re.

Ree var kirkegods under Nidaros erkebispedømme, etter reformasjonen Trondhjems stift. Blant de som bygslet gården fra midten av 1600-tallet, var den danske adelsmannen Knud Urne til Sannerup, generalmajor G.C. von Schultz og løytnant Mickel Johan Kyhn. Kyhn forpaktet Ree fra 1698 mot en avgift og en forpliktelse om å gjenreise gårdsbygningene, som var forfalne. Da han døde i 1713, var gården i stand igjen. Gården har vært delt. På midten av 1700-tallet ble mesteparten av gården solgt til oppsitteren siden 1722, oberstløyntant Huitfeldt. Blant de skiftende eierne de påfølgende tiårene var offiser og eidsvollsmann Georg Ulrich Wasmuth.

Mellom 1810 og 1855 ble gården eid av far og sønn Ole og Mathias Nilssen, begge lensmenn i Stjørdal. Ole Nilssens datter var gift med Mathias Lund på Medbroen. På denne tiden ble Ree samlet til ett bruk igjen. I 1855 ble Ree solgt til handelsmann P.C. Aune, som ble blant foregangsmennene i jordbruket i Stjørdal på 1800-tallet. Fra 1868 holdt Aune hus for H.K. Foosnæs og Lars Bentsens folkehøyskole. Aune gikk likefullt konkurs på slutten av 1800-tallet, og måtte selge gården til Ole Rise, som hadde eid Austrått og senere kjøpte Sundnes gård med brenneri. Fra 1910 til 1921 var det skolehjem på Ree.

Gården ble også foreslått som lokale for et påtenkt landsgymnas i Trøndelag i 1920-årene. Stjørdal var et nokså stort distrikt med sterke skoletradisjoner, og Ree var allerede benyttet til undervisningsformål. Det nye landsgymnaset ble imidlertid etablert på gården Follo i Orkdal i 1923, se Orkdal landsgymnas.

Den nåværende slekten på gården kom med Modulf og Torstein Leirfall (brødre av Jon Leirfall), som kjøpte den tidlig på 1900-tallet.

Referanser