Marcus & Martinus, også forkortet til M&M, er en norsk dansepop-duo bestående av de eneggede tvillingene Marcus Gunnarsen og Martinus Gunnarsen (født 21. februar 2002 i Elverum). Duoen slo gjennom da de vant MGPjr 2012 med sangen «To dråper vann». Siden har de utgitt en rekke singler og tre album: Hei, Together og Moments. De har gjort stor suksess i Norge og en rekke europeiske land, og duoen har vunnet flere priser – blant andre Årets spellemann under Spellemannprisen 2016.

Bakgrunn

Marcus Gunnarsen og Martinus Gunnarsen er eneggede tvillinger og ble født 21. februar 2002 på Elverum i Innlandet. De vokste opp på Trofors i Nordland.

2012–2016: Gjennombrudd og debutplate

Duoen fikk sitt musikalske gjennombrudd som tiåringer, da de vant MGPjr 2012 med sangen «To dråper vann». Sangen lå én uke på VG-lista, med åttendeplass som beste plassering. Sommeren 2013 kom singelen «Leah» ut på iTunes og Spotify, og de fulgte på med singler som «Du», «Smil» og «Elektrisk» i august 2015. Samme år ga de ut debutalbumet Hei, som toppet VG-lista og ble liggende på listen i 146 uker.

I starten av sin karriere deltok de på flere turneer rundt i Norge. Sommeren 2013 opptrådte de sammen med Sval på Miniøya-festivalen som tidligere MGPjr-vinnere. De har også vært programledere sammen med Janne Formoe og Gaute Grøtta Grav i Sommer i Dyreparken sommeren 2014 og 2015 på TV 2.

Duoen ble nominert til tre priser under Spellemannprisen 2015: popgruppe for Hei, årets låt for «Elektrisk» og årets nykommer. Brødrene ble kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 2016. I tillegg var de nominert i klassen årets låt for «Girls» sammen med Madcon. Foran Spellemannprisen 2017 ble de nominert i klassen popgruppe for albumet Moments.

2017–: Internasjonal karriere

Utover i karrieren har duoen gjort suksess også utenfor Norge. Og mot slutten av 2010-årene solgte de ut flere konserter i en rekke europeiske land. Særlig har Marcus & Martinus blitt populære i Sverige, der de blant annet vant svenske Maskorama i 2022 og ble nummer to i Melodifestivalen 2023, bak Loreen og «Tattoo». I 2024 vant duoen Melodifestivalen 2024, og skal representere Sverige i Eurovision Song Contest 2024 i Malmø.

Parallelt med musikken har de bygget opp en franchise rundt merkevaren sin, og utgitt både bøker, filmen Sammen om drømmen, t-skjorter og andre effekter. I 2018 omsatte Marcus & Martinus for 60 millioner kroner.

Privatliv

Deres yngre søster «eMMa» har også en artistkarriere.

Fotballkarriere

Marcus og Martinus har parallelt med musikken alltid hatt en stor interesse for fotball. Duoen spiller for 3.-divisjonslaget Mosjøen IL. Marcus var svært delaktig da laget rykket opp fra 4. divisjon til 3. divisjon i 2022.

Diskografi

Album

EP-er

Singler

Flaggene viser listeplasseringer i de ulike landene. VG-lista for Norge og Sverigetopplistan for Sverige.

Filmografi

Film

• Sammen om drømmen (2017)
• Sammen om drømmen: Special Edition (2017)

Fjernsyn

• MGPjr (2012)
• De ukjente (2012)
• Julemorgen (2012)
• Allsang på Grensen (2013)
• Beat for beat (2013)
• Påskemorgen (2014)
• Sommer i Dyreparken (2014)
• Allsang på Grensen (2014)
• Julemorgen (2014)
• Sommer i Dyreparken (2015)
• VG-lista – Topp 20 fra Rådhusplassen (2015)
• Allsang på Grensen (2015)
• Kvelden før kvelden 2015)
• Allsang på Grensen (2016)
• MMNews (2016)
• Marcus & Martinus (2017)
• Marcus & Martinus – Når barn blir popstjerner (2017)
• Senkveld med Thomas og Harald (2017)
• Marcus & Martinus Live fra Oslo Spektrum (2017)
• Masked Singer Sverige (2022)
• Melodifestivalen (2023)

Musikkvideoer

• Plystre på deg (2015)
• Elektrisk (2015)
• Ei som deg (2015)
• Alt jeg ønsker meg (2015)
• Na Na Na (2016)
• Girls (2016)
• I Don't Wanna Fall in Love (2016)
• Heartbeat (2016)
• Light It Up (2016)
• Together (2016)
• Bae (2016)
• Hey You (2017)
• Without You (2017)
• Like It Like It (2017)
• First Kiss (2017)
• Dance With You (2017)
• Make You Believe in Love (2017)
• Invited (2018)
• Pocket Dial (2019)

Turnéhistorie

• Together Tour (2016–2017)
• Moments Tour (2018)

Som medvirkende

• 2Sides World Tour (2018)

Biografier

• Marcus & Martinus – Vår historie. Av Marcus & Martinus i samarbeid med Kirsti Kristoffersen. Juritzen jr, 2016. ISBN 9788283570076.
• Marcus & Martinus – Vår verden. Av Marcus & Martinus. Juritzen jr, 2017. ISBN 9788283570700.

Referanser

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Marcus & Martinus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Marcus & Martinus på Apple Music
• (en) Marcus & Martinus på Boomplay
• (en) Marcus & Martinus på Discogs
• (en) Marcus & Martinus på MusicBrainz
• (en) Marcus & Martinus på SoundCloud
• (en) Marcus & Martinus på Spotify
• (en) Marcus & Martinus på Songkick
• (en) Marcus & Martinus på Last.fm
• (en) Marcus & Martinus på Genius — sangtekster
• (en) Marcus & Martinus på AllMusic
• Marcus & Martinus på Facebook
• Marcus & Martinus på Instagram
• Marcus & Martinus på Snapchat
• Marcus & Martinus på TikTok
• Marcus & Martinus på YouTube
• Marcus & Martinus på YouTube
• Marcus & Martinus på X (tidligere Twitter)

Vazelina Bilopphøggers var et norsk rockabilly- og underholdningsband som ble etablert på Gjøvik i 1979. Bandet ble et av Norges største band med sine tolkninger av gamle rockabilly-låter, med humoristiske tekster sunget på Toten-dialekt.

Historie

Starten, 1979–1981

Bandet Vazelina Bilopphøggers ble startet i romjula 1979 i leiligheten til Arnulf Paulsen i Vindingstadbakken på Gjøvik. Besetningen var da Eldar Vågan (gitar), Arnulf Paulsen (trommer), Bjørn Berg (vokal), Sven Ivar Torbjørn Nicolaysen (bass) og «Mannskoret Vrakpant», som besto av Jan Einar Johnsen, Bjørn Bogetvedt og Hallvard Høynes. Bandet stilte opp i distriktsfinalen «NM i Rock» på Gjøvik kino med å spille Gene Vincent- og Buddy Holly-låter på tilnærmet autentiske instrumenter. Vazelina vant distriktsuttagningen i rocke-NM i 1980, den gang med Asgeir Hoel på bass. I landsfinalen i Trondheim ble de uplassert, men fikk platekontrakt via Audun Tylden og Jan Paulsen i Norske Polygram og Torbjørn Nicolaysen inn som bassist. Dette resulterte i single-plata «Gi meg fri ikveld / Bilopphøggerboogie» som kom ut sommeren samme år. Begge melodiene gikk til topps på Norsktoppen. Da Vazelina gikk i studio for å spille inn sin første LP. LP-en fikk navnet 24 timers service, ble solgt i nesten 100 000 eksemplarer og mottok en diamant-utmerkelse for over 75 000 solgte eksemplarer. Da Bjørn Bogetvedt sluttet, ble duoen «Mannskoret Vrakpant» lagt ned og kun navnet «Vazelina Bilopphøggers» benyttet. I forkant av deres andre plate, Slitin i knea, sluttet også vokalisten Bjørn E. Berg og bassist Torbjørn Nicolaysen. De ble erstattet av vokalist Viggo Sandvik og bassist Espen Rød. Sistnevnte ble noen måneder senere erstattet med Rune Endal.

Storhetstiden, 1982–2000

I 1982 ga Vazelina ut LP-en Blå lys. Bandet reiste til utlandet for første gang og spilte inn fire låter i Wineyard Studios i London. Vazelina reiste over med to svarte limousiner og var i London i en uke. På turen tilbake ble den ene bilen stjålet (den kom til rette igjen nesten 20 år senere). I 1983 kom albumet På tur, der bandet bl.a. leide inn strykere fra Oslo-filharmonien. Vazelina spilte samme år sammen med blant andre Bo Diddley da han var på Norgesbesøk. Vazelina ble Spellemannominert, og Vazelina fan-klubb hadde økt til 12 500 medlemmer. Høsten 1983 endret Vazelina navnet til «The Vazelina Carwreckers» og reiste til USA for å spille inn en reklamefilm for Wasa knekkebrød i New York. De spilte også inn noen låter i Nashville. Nashville-innspillingen het Fem fyrer med ved. Turen ble finansiert med spillejobber i Minneapolis, Fargo og Seattle.

I 1985 ga Vazelina ut samleplata 5 års jubileum sammen med den skotske rockabillygruppa Johnny & The Roccos. Senere samme året fikk Vazelina fast ansettelse ved Det Norske Teateret og spilte rollene som «Snekkersvekara» i Alf Prøysens Trost i taklampa. Da sesongen var slutt på teateret, spilte Vazelina inn albumet Musikk tel arbe' 1986. Senere samme år hadde Vazelina sommershow i Tønsberg med Hege Schøyen og Øystein Sunde. Showet het «Lufta er for alle» og ble deretter spilt en helt sesong på Chat Noir. De neste to årene gikk med til turnéring og innspilling av TV-show. Samtidig med showet på Chat Noir spilte de inn LP-en Gå for gull! i 1987.

Vokalist Viggo Sandvik ga ut solo-platen Fisking i Valdres i 1988 som ble en sommerhit. Tempo ble gitt ut i 1989. De vant samme år Gammleng-prisen i klassen "pop". Deretter kom showet «Helt Høggern’t» med Maj Britt Andersen og Pia Borgli som gjester. Etter enda en turné og flere TV-show kom albumet Full behandling i 1990.

I 1990 sluttet Rune Endal som bassist, og Terje Methi kom inn som bassist uten å ha status som offisielt medlem av bandet. Etter to år med turnéer og TV-show kom albumet 11 år uten kvinnfolk 1992. I 1993 spilte de inn det norske lydspor-albumet til den britisk-amerikanske animasjonsfilmen Rock-A-Doodle. Samleplata Gammel Oppland ble utgitt til jul i 1994. Albumet var på 75 minutter med bonusspor hentet fra showet «På høgg tid» – et show Vazelina spilte sammen med Marianne Krogness og Nils Vogt på Dizzie Showteater og senere på Hotell Klubben i Tønsberg.

Vinteren og våren 1996 var Vazelina engasjert av TVNorge som husorkester i TV-showet «Comeback» med Hallvard Flatland. Albumet Hææærli' på toppen ta væla kom høsten 1996 og ble fulgt opp av en turné som også omfattet Røros, Finnmark, Vestlandet og Sørlandet. I 1997 satte Vazelina, for første gang som arrangører og produsenter, opp sommershowet «Kællt i Tælt» på Kapp på Østre Toten. Showet ble spilt i fire uker og fikk 16 000 tilskuere. Bandet fulgte opp suksessen med showet «For Fulle Seil», som ble sett av 25 000 i over seks uker sommeren 1998 – en norsk rekord i antall solgte billetter til et sommershow. Høsten 1999 ble «For Fulle Seil» satt opp på Dizzie Showteater i Oslo. Showet tangerte sommershow-rekorden med 25 000 solgte billetter. Vazelina fikk også laget spesialalbumet «Hei sveis!» som de kun solgte sammen med nummererte og signerte program.

Oppblomstring, 2000-2006

I september 2000 startet Vazelina innspillingen av «Vazelina Hjulkalender» i samarbeid med produsenten Rubicon TV, på oppdrag for TV 2. Vågan og Sandvik hadde sammen med Alf Tande-P. arbeidet med manus til serien i tre år. TV-serien hadde daglig ca. 800 000 seere. Lydsporet Hjulkalender inneholdt bl.a. sangen «Hem att’ tel jul» som av P4 ble kåret til «den beste nye julesangen innspilt på mange år». Vinteren og våren 2001 ble det utgivelse og turnéring av albumet Hei sveis!. Våren/sommeren 2002 gikk med til forberedelser og oppføring av det seks uker lange showet «Fri Flyt!» på Kapp. Samme høst satte bandet opp juleshowet «Endelig hem att’ tel jul!» sammen med Maj Britt Andersen. Samarbeidet med Andersen fortsatte på Kapp sommeren 2003 i forestillingen «Elging i solnedgang».

Vinteren 2004 startet de en omfattende konsertturné hvor de spilte på plasser de ikke hadde vært på ti år. Sommeren og høsten brukte Vazelina til å forberede DVD-en Rett og Slett! i samarbeid med Odd Ragnar Lund. Julebordsesongen 2004 fullførte de med å spille «Hjulbord-show» i samfunnssalen på Oslo Arbeidersamfund.

Vinteren 2005 startet bandet forberedelser til 25-årsjubileum, herunder samleplaten Bedre hell' all medisin! og en samproduksjon med NRK for et show ved Toten Brenneri på Lena, Østre Toten». Jubileumsshowet "Fortsatt på høgge' etter 25 år" ble sendt 10. september på NRK1. Under jubileumsfesten, der tidligere bandmedlemmer var nærværende, ble Vazelina tildelt gullplate for albumet Bedre hell' all medisin!, et tegn på Vazelinas beste listeplassering på VG-lista siden Slitin i knea i 1981. Albumet solgte om lag 40 000 eksemplarer. Psykiater Berthold Grünfeld overrakte samme år bandet en hedersbevisning for et samlet platesalg på over én million eksemplarer. Vazelina avsluttet året med "Vazelina Bilopphøggers jubileumsshow", samt utgivelse av en egen julekalender og tegneserie i anledning TV 2s reprisesending av Vazelina Hjulkalender.

Vokalistskifte

I romjula 2004 opplyste Sandvik til bandet at han ville slutte. Da Sandvik 1. februar 2006 offentlig erklærte sin avgang, presenterte han samtidig Vazelina Bilopphøggers' nye vokalist Kjetil Foseid. Foseids første diskografiske opptreden med bandet var singelen «Rally rett i kroppen» – den offisielle låta til Rally Norway 2007. Albumet Bensin på bålet ble gitt ut senere samme år.

Oppløsning og avskjedskonserter

I september 2019 kunngjorde bandet at de ville legge opp. Samtidig ble det annonsert en avskjedskonsert, «40 år med vondt brenn'vin», i Oslo Spektrum lørdag 21. mars 2020. Da billettene til avskjedskonserten ble lagt ut for salg, ble konserten utsolgt på 3 minutter. Det ble derfor satt opp en ekstrakonsert dagen før, også denne ble utsolgt på kort tid. En tredje konsert ble også annonsert.

På grunn av korona-pandemien og restriksjoner mot store arrangementer måtte konsertene utsettes. I første omgang ble konsertene utsatt til høsten 2020, men ble senere utsatt igjen.

Konsertene ble til slutt arrangert 6., 7. og 8. oktober 2022, til generelt svært gode anmeldelser.

Medlemmer

• Kjetil Foseid - vokalist, akk. gitar (2006–2022)
• Eldar Vågan - gitar, trekkspill, koring (1979–2022)
• Jan Einar Johnsen - saksofon, orgel, koring (1980–2022)
• Arnulf Paulsen - trommer (1979–2022)

Konsertmusikere

• Tor Welo - orgel, piano, keyboard (1990–2022)
• Terje Methi - bass (1991–2022)
• Even Finsrud - perkusjon (2015–2022)

Tidligere medlemmer

• Asgeir Hoel - bass (1980)
• Hallvard Høynes - kor (1980)
• Torbjørn Nicolaysen - bass (1980–1981)
• Bjørn Berg - vokal (1980–1981, 2020, 2022)
• Bjørn Bogetvedt - kor (1980–1981, 2022)
• Espen Røed - bass (1981)
• Rune Endal - bass (1981–1991, 2020, 2022)
• Viggo Sandvik - vokal og trompet (1981–2006, 2020, 2022)

Tidligere konsertmusikere

• Lasse Hafreager - piano, kor (1980–1989, 2022)
• Kjell Nordland - pianist, orgel
• Tom Berg - saksofon, fløyte, klarinett (1988-2008)
• Ola Welo - keyboard (2007, 2009 - vikar for faren under div. konserter)
• Alexander Lindbäck - perkusjon (2018–2019)

Produsenter

• Jan Paulsen - produsent, kor, klapp, overoppsyn (1980–82, 1986, 1990–94)
• Nils Bjarne Kvam - produsent (1983–1985, 1989)

Teknikere

• Tore Tambs Lyche, Hans Petter Danielsen & Inge Holst Jacobsen – 1980–82
• Ingar Helgesen – 1981–82, 2007
• Nils Bjarne Kvam & Roar Vangen – 1983
• Espen Randbøl, Sverre Henriksen & Chad Hailey – 1984
• Geir Malmnes & Svein Sundby – 1986
• Tom Carlsen & Bengt Olsson – 1996
• Nils Harald Mæhlum & Arild Aardalen – 2007
• Per Sveinson – Tekniker – 1984
• Svein Arne Enger – PA tekniker – 1982
• Atle Markeng – PA tekniker – 1980-

Diskografi

• 1980: 24 timers service
• 1981: Slitin i knea
• 1982: Blå lys
• 1983: På tur
• 1984: Fem fyrer med ved
• 1985: 5 års jubileum
• 1986: Musikk tel arbe'
• 1987: Gå for gull!
• 1989: Tempo
• 1990: Full behandling
• 1992: 11 år uten kvinnfolk
• 1994: Rock-A-Doodle
• 1994: Gammel Oppland
• 1996: Hææærli' på toppen ta væla
• 2000: Hjulkalender
• 2005: Bedre hell' all medisin!
• 2007: Bensin på bålet

Priser og utmerkelser

• Casparprisen i 1985
• Kulturprisen i Østre Toten kommune i 1989
• Gammleng-prisen i klassen pop i 1989
• Dialektprisen i 1999
• Mjøsprisen ”Hold dampen oppe” 2002?
• Trofé for over en million solgte plater i 2005
• Jens Book-Jenssen-prisen
• Eldrerådsprisen
• Casparprisen i 2020
• Innlandet fylkeskommunes kulturpris i 2022

Spellemann

• Nominert i kategorien "Årets Pop" for albumet "På tur" under Spellemannprisen 1983
• Nominert i kategorien "Årets Spellemann" for albumet "Musikk tel arbe'" under Spellemannprisen 1986
• Nominert i kategorien "Underholdningsmusikk" for albumet "Tempo" under Spellemannprisen 1989
• Nominert i kategorien "Underholdning" for albumet "Full behandling" under Spellemannprisen 1990

Opptredener og forestillinger

Teater-, revy- og show

TV

• Vazelina Hjulkalender (TV 2, 2000)
• Fadderaksjonen 2000 - Ei hand å holde i (TV 2, 2000)
• En høggerli' TV-aften (NRK, 1987) (med Øystein Sunde og Hege Schøyen som gjester)
• Kanal 2-ten (NRK, 1991) (Med Pia Borgli)
• En høggerli' time (NRK, 1997) (Med Marianne Krogness og Nils Vogt)
• For fulle seil (TV 2, 2001)
• Fortsatt på høgge' etter 25 år (NRK1, 2005)
• Hem'att tel jul (TV 2, 2006)
• Allsang på grensen (TV 2, 2010)
• Vazelinas elleville verden (NRK, 2011)
• Allsang på grensen (TV 2, 2015)
• 40 år med vondt brenn'vin (NRK, 2022)

Filmer

• Vazelina Bilopphøggers Show (1982)
• Musikk tel arbe’ (film) (1986)
• Rock-A-Doodle (film) (1992)
• Vazelina Hjulkalender (2000/2001)
• Vazelina Bilopphøggers Rett og slett! (2004)

Referanser

Eksterne lenker

• (no) Offisielt nettsted
• (en) Vazelina Bilopphøggers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Offisiell facebookside
• (no) Omtale i Norsk rock- og popleksikon fra 2005
• (en) Vazelina Bilopphøggers på Discogs
• (en) Vazelina Bilopphøggers på MusicBrainz
• (en) Vazelina Bilopphøggers på Spotify
• (en) Vazelina Bilopphøggers på Last.fm
• (no) Vazelina Bilopphøggers på Rockipedia

Jan Garbarek (født 4. mars 1947 på Momarken utenfor Mysen i Østfold, vokst opp på Årvoll i Oslo) er en norsk jazzmusiker som spiller på en rekke forskjellige musikkinstrumenter, men har sopran- og tenorsaxofon som hovedinstrument. Han betraktes av mange som det mest utpregede eksempel på det som kalles «en nordisk tone», og er en av opphavsmennene til det som kalles «fjelljazz». Han er far til musikeren Anja Garbarek.

Biografi

Garbarek ble født i en leir på Mysen for såkalte «displaced persons». Den tyske SS-Sonderlager Mysen ble overtatt av norske myndigheter og drevet av UNRRA. Hans polske far var i tysk fangenskap under annen verdenskrig og arbeidet på jernbanen i Trøndelag da han møtte Kari Nordbø fra Rennebu, Jan Garbareks mor.

Som 15-åring deltok han i NM for amatør-jazzmusikere og vant førstepris både som solist og orkesterleder. I 1960-årene spilte han blant annet sammen med Karin Krog, Jon Christensen, Arild Andersen, Terje Rypdal og George Russell. Dette hadde stor betydning for hans musikalske utvikling. Hans første soloalbum heter Til vigdis og kom i 1967. Året etter ble han tildelt Buddyprisen. I 1970 innledet Garbarek et samarbeid med den tyske produsenten Manfred Eicher og hans plateselskap ECM, et samarbeid som gjorde musikken hans kjent i hele verden og førte til en lang rekke utgivelser. Garbarek, som allerede var en etablert jazzmusiker i Europa med sin egen kvartett (med Bobo Stenson, Palle Danielsson og Jon Christensen), oppnådde verdensberømmelse for sin medvirkning i Keith Jarretts europeiske kvartett med Jon Christensen og Palle Danielsson. Deretter begynte han å gjøre seg bemerket på egen hånd.

Foruten sin lett gjenkjennelige personlige klang er han også kjent for å ha brukt inspirasjon fra mange forskjellige musikalske stilarter i sin musikk. Han har også laget mye musikk til film, teater og ballett. Han har også samarbeidet med lyrikeren Jan Erik Vold på flere album.

Priser

Garbarek mottok i 1978 Oslo bys kunstnerpris. Under Spellemannprisen 1978 ble han tildelt en spesialpris. I 1982 fikk han Gammleng-prisen, i 1986 Paul Robeson-prisen, i 1991 Lindemanprisen og i 1995 Anders Jahres kulturpris. I 1998 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 2004 ble han tildelt Norsk kulturråds ærespris. Han er medlem av Kungliga Musikaliska Akademien.

Han ble i 2015 innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Høsten 2021 ble Garbarek hedret som del av veggmaleriet «Romsås Wall of Fame» på Romsås senter, sammen med 12 andre kjente lokale helter.

Samarbeid

Blant de mange musikere som Garbarek har spilt sammen med kan nevnes:

Diskografi

Referanser

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Jan Garbarek – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Jan Garbarek – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Jan Garbarek på Internet Movie Database
• (no) Jan Garbarek hos Nationaltheatret
• (no) Jan Garbarek hos Sceneweb
• (sv) Jan Garbarek i Svensk Filmdatabas
• (da) Jan Garbarek på Filmdatabasen
• (da) Jan Garbarek på danskefilm.dk
• (da) Jan Garbarek på Scope
• (fr) Jan Garbarek på Allociné
• (en) Jan Garbarek på AllMovie
• (en) Jan Garbarek hos The Movie Database
• (en) Jan Garbarek på Apple Music
• (en) Jan Garbarek på Discogs
• (en) Jan Garbarek på MusicBrainz
• (en) Jan Garbarek på Spotify
• (en) Jan Garbarek på Songkick
• (en) Jan Garbarek på Last.fm
• (en) Jan Garbarek på AllMusic
• Jan Garbareks hjemmeside Arkivert 4. januar 2014 hos Wayback Machine. (på tysk eller engelsk)
• Biografi fra Jazzbasen.
• Diskografi fra Jazzbasen.
• Wikiquote: Jan Garbarek – sitater

Engelbert Humperdinck (født Arnold George Dorsey 2. mai 1936 i Madras i Britisk India) er en britisk popsanger, best kjent for sine store hitlåter «Release Me» og «The Last Waltz», samt «After the Lovin'» og «A Man Without Love».

Humperdinck tok sitt artistnavn etter den tyske operakomponisten Engelbert Humperdinck.

Dorsey har solgt rundt 150 millioner plater etter sitt store gjennombrudd i 1967, og har etablert seg som en av verdens fremste liveartister gjennom en rekke utsolgte turneer. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.^{[trenger referanse]}

Engelbert Humperdinck gir stadig konserter, og representerte i 2012 Storbritannia i Baku under Eurovision Song Contest, med låta «Love Will Set You Free».

Barndom og oppvekst

Som Arnold Dorsey, var Humperdinck en av ti søsken født i Madras, India, av offiser Mervyn Dorsey i den britiske hæren og hans kone Olive. Humperdinck er britisk-indisk, hans mor er av indisk herkomst. Familien flyttet til Leicester i England da han var omkring ti år. Han viste snart interesse for musikk og begynte å lære seg å spille saksofon. I løpet av 1950-tallet begynte han å spille saksofon i nattklubber, men han begynte trolig ikke å synge før han var sytten år, da vennene hans lurte ham til å delta i en pub konkurranse. Han fikk kallenavnet «Gerry Dorsey» etter at han imiterte Jerry Lewis, og det kallenavnet brukte han nesten et tiår.

Selv om Humperdincks musikk karriere ble avbrutt av innkalling til tjeneste i den britiske hæren på midten av 50-tallet, så fikk han sin første platekontrakt i 1958 med Decca Records etter at han dimitterte . Hans første singel, «I'll Never Fall in Love Again», ble ingen hitlåt, men Humperdinck fikk prøve seg igjen et tiår senere med et helt annet resultat. Humperdinck fortsatte å jobbe i nattklubbene inntil 1961, da han ble rammet av tuberkulose. Etter at Humerdinck gjenvant helsen så returnerte han til nattklubbene, men med liten suksess.

Tidlig karriere

I 1965, slo Humperdinck seg sammen med sin tidligere rom kamerat, Gordon Mills, som hadde blitt artistformidler og var manager for Tom Jones. Siden Humperdinck hadde slitt i mange år for å bli suksessfull, så foreslo Mills at han skiftet navn til det slående Engelbert Humperdinck, lånt fra den tyske opera komponisten Engelbert Humperdinck som blant annet var kjent for operaen Hans og Grete. Mills ordnet også en ny kontrakt med Decca Records.

Første suksess

Humperdinck nøt den første virkelige suksessen i Beligia, juli 1966, da han sammen med fire andre representerte England i den årlige Knokke-sangkonkurransen. I oktober var han på scenen i Mechelen. Humperdinck gjorde det også bra på Belgiske hitlister med «Dommage, Dommage» som førte til at hans første musikkvideo ble filmet, med Humperdinck i Zeebrugge havn.

På midten av 60-tallet besøkte Humperdinck Bert Kaempfert i hans residens i Spania og ble tilbudt tre sangarrangementer – «Spanish Eyes», «Strangers in the Night» and «Wonderland by Night». Vel tilbake i London spilte han inn alle tre sangene. Da han så at «Strangers in the Night» hadde potensial, så spurte han sin manager Gordon Mills om den kunne bli sluppet som singel. Men dette ble avslått fordi sangen hadde allerede blitt forespurt av Frank Sinatra.

Gjennombrudd

I begynnelsen av 1967 så kom endelig gjennombruddet da Humperdincks versjon av «Release Me», i beste smørsangerstil med full koring på det tredje refrenget, kom på topp ti på begge sider av Atlanterhavet og nådde toppen i Storbritannia, med The Beatles' legendariske «Strawberry Fields Forever/Penny Lane» på andreplass. En ny revolusjonerende video viste Engelbert Humperdinck bundet med lasso. «Release Me» tilbragte 56 uker på UK Top 50s singel liste. På høyden av dens popularitet, solgte «Release Me» bortimot 85 000 eksemplarer daglig, og i mange år var dette den best kjente av hans sanger.

Humperdincks smørsanger-stil og hans pene ytre, en kontrast til Tom Jones' energiske og sexy stil, ga Humperdinck en stor tilhengerskare, særlig blant kvinner. Humperdincks største kvinnelige fans, som også inkluderte den unge Prinsesse Anne, kalte seg selv «Humperdinckers». «Release Me» ble etterfulgt av ytterligere to hit ballader, «There Goes My Everything» og «The Last Waltz», som ga ham et rykte som smørsanger, en beskrivelse som han var uenig i: "Ingen liker å bli kalt smørsanger, når man ikke er det." sa Humperdinck til The Hollywood Reporter skribent Rick Sherwood, "Ingen smørsanger har den spennvidden som jeg har. Jeg kan treffe noter som ikke engang banken kan innløse. Jeg er en samtids popsanger, en elegant utøver."

På slutten av 60-tallet hadde Humperdincks sang repertoar blitt utvidet til å omfatte «Am I That Easy to Forget», «A Man Without Love», «Les Bicyclettes de Belsize», «The Way It Used To Be», «I'm A Better Man», og «Winter World of Love». I 1968 nådde singelen «A Man Without Love» andreplass på UK Singles Chart og albumet ved samme navn nådde tredjeplass. På den tiden spilte han også inn, en rekke suksessfulle album som skapte fundamentet for hans berømmelse, slik som Release Me, The Last Waltz, A Man Without Love, og Engelbert Humperdinck. Hans eget TV-program, The Engelbert Humperdinck Show, var mindre suksessfullt, og ble avviklet etter bare seks måneder.

Ekteskap

Humperdinck giftet seg med Patricia Healey i 1964. Paret møttes på en nattklubb i Leicester. De har tilsammen fire barn og ni barnebarn. Familien har bodd i Storbritannia og i Sør-California. I 2017, fortalte Humperdinck at Patricia hadde vært plaget av Alzheimers sykdom i 10 år. Hun døde i Los Angeles 5. februar 2021 av Covid-19.

1970-tallet

Ved starten av 1970-tallet var Humperdinck travelt opptatt med opptak, og dette resulterte i en rekke signatursanger fra denne perioden: «We Made It Happen», «Sweetheart», «Another Time, Another Place», og «Too Beautiful To Last».

Men da Humperdincks ballade-aktige stil ble mindre populær, og etter at han hadde blitt noe influert av Broadway; konsentrerte Humperdinck seg om å selge album, live-opptredener, samt utvikle en elegant scenestil som gjorde at han ble et naturlig valg for Las Vegas og lignende arenaer.

I 1976 spilte Humperdinck inn «After the Lovin'», en ballade produsert av Joel Diamond og utgitt av Epic, et datterselskap av CBS. Sangen ble en topp ti hitlåt i USA, og markerte en annen milepæl i Humperdincks karriere, han ble nemlig nominert til en Grammy Award, solgte til gull, og vant prisen for «årets mest spilte Juke Box singel». Albumet ved samme navn nådde topp tjue på de amerikanske salgslistene, og innbrakte Humperdinck en «Double Platinum».

Joel Diamond fortsatte å produsere album for Humperdinck på plateselskapet Epic, og det resulterte i titler som This Moment In Time (1979) som toppet salgslistene for godt voksne i USA, samt to juleplater. De to er fortsatt gode venner i dag.

Det var en bevisst satsing på å fornye sin musikk og sitt image. «Jeg liker ikke å gi folk det de allerede har sett,» sa Humperdinck i 1992, «Jeg tar jobbeskrivelsen "underholder" veldig alvorlig!». Videre skal Humperdinck ha sagt at han får sin største inspirasjon fra folk som sier «Jeg ante ikke at du kunne gjøre det der!». Humperdinck har også forsvart sine egne fans (de såkalte Humperdinckers), som i stor grad bidro til at han fortsatte å selge plater selv etter at de sluttet å spille sangene hans på radioen. Humperdinck sier selv «De er veldig lojale mot meg og vil gå veldig langt for å forsvare mitt rykte. De er tennpluggen til min suksess.»

Humperdinck har senere avslørt at han hadde lite eller ingenting å si når det kom til utvelgelsen av låter til hans album, en kjensgjerning som i sin tid ledet til spørsmål om Humperdinck var sin egen herre, eller plateselskapets/managerens marionett (nikkedukke). Men etterhvert som karrieren steg fremover, så fikk Humperdinck mer kreativ frihet, og følgelig et større utvalg av sanger, i tillegg til sine sukkersøte ballader. Men uansett var romantikk fortsatt essensiell i hans musikk og hans fans kalte ham «Kongen av romantikk», så sent som i april 2010.

1980- og 1990-tallet

På 1980-tallet, i en alder av nesten femti år, spilte Humperdinck fortsatt inn plater regelmessig og holdt opptil 200 konserter pr. år, og klarte allikevel å opprettholde familielivet sitt. Humperdinck og hans kone Patricia oppdro fire barn (Bradley, Scott, Jason og Louise) som ettersigende også skal ha blitt involvert i deres fars karriere da familien pendlet mellom hjemmene sine i England og det sørlige California.

I 1988 saksøkte Humperdinck tidsskriftet National Enquirer for injurier. Opphavet til de injurierende påstandene skal ha vært Kathy Jetter, moren til Humperdincks uekte barn, i form av en begjæring til New Yorks Familierett i et forsøk på å øke barnebidraget fra Humperdinck. Men Jetter tapte. Jetter hadde lyktes i farskapssaken som hun anla mot Humperdinck i kjølvannet av at hun fødte datteren Jennifer i 1977.

1989 var et begivenhetsrikt år for Humperdinck. Han ble tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame og vant en Golden Globe Award som «årets Entertainer». Videre engasjerte Humperdinck seg i veldedige formål som «Leukemi Research Fund», det amerikanske Røde Kors, den amerikanske lungeforeningen og flere aids-hjelpeorganisasjoner. Han skrev også en sang for én gruppe, temasangen for «Reach Out». Humperdincks gamle venn Clifford Elson skal ha sagt: «Han (Humperdinck) er en gentleman, i en business hvor det ikke kryr av gentlemenn.»

I 1989 spilte han også inn albumet Step Into My Life, utgitt som Ich Denk An Dich i Tyskland, hvor samtlige sanger på albumet var skrevet av Dieter Bohlen fra duoen Modern Talking (noen i samarbeid med Barry Mason). Albumet inneholdt «Red Roses For My Lady», «I Wanna Rock You In My Wildest Dreams», samt en versjon av Dieter Bohlen første hit, fra albumet Modern Talking, «You're My Heart, You're My Soul».

I 1996 fikk Humperdinck fremføre The Star-Spangled Banner før starten av 1996 sesongens «Daytona 500» billøp. Videre var Humperdincks sang, «Lesbian Seagull», med i soundtracket (filmmusikken) til filmen Beavis and Butt-head Do America. I filmen blir sangen sunget av en av Beavis and Butt-Heads lærere, Mr. Van Driessen.

Det 21. århundre

Humperdinck nådde topp fem på de britiske salgslistene i 2000 med albumet Engelbert At His Very Best. I 2004 gjentok han bedriften etter at han hadde vært med i en tv-reklame for bryggeriet John Smith's Brewery.

Våren 2003 samarbeidet Humperdinck med den Grammy-vinnende artisten og produsenten Art Greenhaw for å spille inn Roots/gospel albumet Always Hear the Harmony: The Gospel Sessions. På albumet medvirket også Light Crust Doughboys, The Jordanaires og Blackwood Brothers Quartet. Det kritikerroste albumet ble nominert for en Grammy for «Beste Country eller Bluegrass gospel album». Humperdinck ble fotografert sammen med flere generasjoner fans på Grammy Awards-utdelingen i Los Angeles 2004, der han var æresgjest.

I august 2005 auksjonerte Humperdinck bort sin Harley-Davidson motorsykkel på eBay for å samle inn penger til luftambulansen i Leicestershire, hvor han tilbragte mesteparten av sin barndom. I september 2007 utga Humperdinck et hyllest-album til britiske komponister, med tittelen The Winding Road.

Den 25. februar 2009 annonserte byrådet i Leicester City at Humperdinck skulle få Leicesters ærespris, sammen med forfatteren Sue Townsend og den tidligere profesjonelle fotballspilleren Alan Birchenall.

19. desember 2009 opptrådte Humperdinck på Carols in the Domain, en populært julekonsert som arrangeres i Sydney i Australia. 17. oktober 2010 fikk Humperdinck opptre i den prestisjetunge konserthallen «Orchestra Hall» i byen Minneapolis, Minnesota i USA. Konserten ble arrangert av impresarioen Lilly Schwartz. I november 2010 holdt han en rekke konserter i Australia, samtidig som han utga sitt nytt studioalbum med tittelen Released.

Humperdinck er ganske populær i India, hvor han i tillegg til å besøke sin mors familie, også har opptrådt en rekke ganger.

Eurovision Song Contest

Den 1. mars 2012, annonserte BBC at Humperdinck skulle representere Storbritannia i finalen i Eurovision Song Contest 2012, som ble arrangert i Baku i Aserbajdsjan, den 26. mai.

Sangen «Love Will Set You Free» ble først offentliggjort den 19. mars, og var skrevet av den Grammy-vinnende produsenten Martin Terefe og Sacha Skarbek.

I en alder av 76 år skulle dette gi Humperdinck rekorden som den eldste sanger som noensinne har opptrådt i Eurovision Song Contest. Men denne rekorden ble snart slått av den russiske deltageren Natalija Pugatsjova fra gruppen Buranovskije Babusjki, som var noen måneder eldre. Dermed fikk Humperdinck bare rekorden som den eldste mannlige sangeren som har deltatt i ESC.

Humperdinck – som var førstemann ut i konkurransen – endte på en skuffende 25.-plass med kun 12 poeng.

Utmerkelser

Humperdinck ble i 2021 utnevnt til medlem (MBE) av Order of the British Empire.

Diskografi

Album (utvalg)

• Top 20 på UK Albums Chart

• 1967: Release Me (#7)
• 1967: The Last Waltz (#10)
• 1968: Man Without Love (#12)
• 1969: Engelbert (#12)
• 1969: Engelbert Humperdinck (#5)
• 1970: We Made It Happen (#19)

Hits (i utvalg) Følgende av hans mange innspillinger har toppet hitlistene, enten i England eller i USA:

• «Release Me» (1967)
• «The Last Waltz» (1967)
• «Am I That Easy to Forget» (1968)
• «When There's No You» (1971)
• «After the Lovin'» (1976)
• «This Moment in Time» (1978)

Se også

• Engelbert Humperdincks diskografi

Referanser

Litteratur

• Claghorn, Charles Eugene. Biographical Dictionary of American Music, Parker Pub. Co., 1974.
• Clarke, Donald (Ed.). The Penguin Encyclopedia of Popular Music, Viking, 1989.
• Larkin, Colin. The Guinness Encyclopedia of Popular Music, Guinness Publishing, 1992.
• Sadie, Stanley; Hitchcock, H. Wiley (Ed.). The New Grove Dictionary of American Music. Grove's Dictionaries of Music, 1986.
• Stambler, Irwin. Encyclopedia of Pop, Rock and Soul, St. Martin's Press, 1974.
• Whitburn, Joel. The Billboard Book of Top 40 Hits, 5th edition, Watson-Guptill Publications, 1992.

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Engelbert Humperdinck (singer) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Engelbert Humperdinck på Internet Movie Database
• (en) Engelbert Humperdinck hos The Movie Database
• (en) Engelbert Humperdinck hos Internet Broadway Database
• (en) Engelbert Humperdinck på Apple Music
• (en) Engelbert Humperdinck på Discogs
• (en) Engelbert Humperdinck på MusicBrainz
• (en) Engelbert Humperdinck på Spotify
• (en) Engelbert Humperdinck på Spotify
• (en) Engelbert Humperdinck på Genius — sangtekster
• (en) Engelbert Humperdinck på AllMusic
• Engelbert Humperdinck på Facebook
• Engelbert Humperdinck på Myspace
• Engelbert Humperdinck på X (tidligere Twitter)
• Allmusic
• Yahoo!
• Starpulse
• Live Daily

William Jefferson Clinton (født Blythe III; 1946) er en amerikansk politiker som fra 1993 til 2001 var USAs 42. president.

Clintons presidentperiode var preget av gode økonomiske tider med en sammenhengende økonomisk vekst med tilhørende budsjettoverskudd og lav arbeidsledighet. Likevel slet Clinton med at republikanerne kontrollerte Kongressen fra og med 1995, noe som blant annet gjorde at Clintons planer om en reform av helsevesenet ikke fikk flertall. Utenrikspolitisk huskes Clinton for forsøkene på å få en fredelig løsing på Midtøsten-konflikten, involveringen i det tidligere Jugoslavia, konflikten med Irak og Saddam Hussein (Operasjon Desert Fox) og den mislykkede operasjonen i Somalia i 1993.

Clinton huskes også for den såkalte Lewinsky-affæren. Det ble reist riksrettstiltale mot ham begrunnet i at han hadde løyet under ed. Han ble frifunnet i Senatet, men saken dominerte likevel mediebildet i lang tid og ble svært belastende for Clinton.

Bakgrunn og familie

Clinton ble født den 19. august 1946 i Hope i Arkansas. Han er utdannet jurist, og er gift med politikeren Hillary Rodham Clinton.

Clintons IQ har blitt anslått til å være nær 150, som er blant de høyeste for 42 amerikanske presidenter. Ronald Reagans IQ ble i samme undersøkelse anslått til 130 og George H.W. Bush oppnådde nær 130. Personlighetstrekket åpenhet for erfaring (en del av femfaktormodellen) ble anslått på en skala fra 0 til 100, og Clinton oppnådde der 82 som er blant de høyeste for 42 amerikanske presidenter (gjennomsnitt 32). Jefferson oppnådde 99 av 100 på skalaen for åpenhet.

Tidlig politisk karrière

Mens Bill Clinton studerte på Georgetown University, arbeidet han som assistent for senatets utenrikskomité under ledelse av senator William Fulbright. Gjennom senator Fulbright kom han i nærkontakt med amerikansk politikk og spesielt demokratenes motstand mot Vietnamkrigen.

I presidentvalgkampen i 1972 hadde Bill og Hillary Clinton ansvar for McGovern-kampanjen i Texas. Å vinne Texas ville i seg selv være en vanskelig oppgave, men hele presidentkampanjen imploderte og Richard Nixon vant både Texas og alle andre stater utenom Massachusetts og Washington D.C.

I 1974 stilte Clinton, bare 28 år gammel, til valg til Representantenes hus i Arkansas tredje kongressdistrikt. Hovedmotivasjonen hans var at ingen ville utfordre den sittende republikanske kongressmannen John Paul Hammerschmidt. Distriktet er kjent som det mest konservative valgdistriktet i Arkansas og er i dag, som da, det eneste av Arkansas fire kongressvalgdistrikt representert av en republikaner. Hammerschmidt vant gjenvalg til en femte valgperiode etter å ha fått 52 prosent av stemmene.

To år senere valgte Clinton å stille i statsadvokatvalget i Arkansas. Etter å ha vunnet primærvalget, vant han uten motkandidat i valget. Han tiltrådte 20. januar 1977 og var statsadvokat i to år. I 1978 bestemte han seg for å stille i guvernørvalget i Arkansas.

Periodene som guvernør

Clinton var Arkansas 50. og 52. guvernør fra 1979 til 1981 og fra 1983 til 1992. Han ble valgt til guvernør første gang i 1978 i en alder av 32 år, og ble da den yngste guvernøren i landet.

Etter to turbulente år som guvernør mislyktes Clinton i å bli gjenvalgt i 1980. Han tapte for republikaneren Frank White. Clinton selv har sagt at grunnen til at han tapte valget i 1980 var at han hadde økt bilskattene i staten. Han har kalt det den ene av sine to største politiske tabber i sin karriere. (Den andre var å godta at justisdepartementet oppnevnte en uavhengig etterforsker i forbindelse med Whitewater-saken.)

Clinton stilte på nytt i 1982 og vant mot Frank White i andre forsøk. Han ble gjenvalgt til guvernør i Arkansas i 1984, 1986 og 1990. Guvernøren i Arkansas var på valg annenhvert år, men før valget i 1986 ble grunnloven i staten endret slik at guvernørperioden ble utvidet til fire år. Grunnen til dette var at guvernøren skulle kunne gjøre mer kontinuerlig arbeid, og ikke konstant drive valgkamp.

Clinton ble i 1990 valgt til å sitte frem til 1995, men ble ikke sittende. Han gikk av som guvernør 12. desember 1992 etter å ha blitt valgt til president. Da han gikk av var han kun dager unna å gå forbi Orval Faubus som den lengstsittende guvernøren i Arkansas. Hadde han valgt å bli sittende til han ble innsatt som president 20. januar, hadde han blitt det. Men han valgte å gå av slik at Arkansas kunne ha en guvernør som kunne konsentrere seg helt og fullt om staten.

Presidentvalgkamp

I september 1991 offentliggjorde han sitt kandidatur til presidentvalget.

Primærvalget

Guvernør Clinton var tidlig favoritt til å få demokratenes nominasjon til valget i 1992. Men tidlig i valgkampen møtte han på problemer. Først havnet han langt ned på lista i den første primærvalgstaten Iowa. Etter det begynte også historiene om at han hadde hatt et utenomekteskapelig forhold til Gennifer Flowers mens han var guvernør.

Clinton og kona Hillary bestemte seg for å bli med i programmet 60 Minutes og benekte anklagene om utroskap. Clinton hadde ligget dårlig an på meningsmålingene i New Hampshire. Men han kom på en god andreplass i valget, etter senator Paul Tsongas fra Massachusetts. Valgnatten erklærte Clinton at han var «the Comeback Kid». Etter det gode resultatet fikk Clinton-kampanjen moment som han brukte til å vinne de fleste valgene i sørstatene. Tidligere guvernør i California, Jerry Brown, vant en del stater i resten av landet og sådde tvil om Clinton kunne vinne valg utenfor sørstatene. Clinton satset alt på å vinne New York og gjorde det med stor margin.

Presidentvalget i 1992

Clintons hovedstyrke i valgkampen mot Bush i 1992, var det gryende ønsket om forandring etter 12 år med republikansk styre, og etter at den kalde krigen var over. Clinton var fortsatt relativt ukjent og presenterte seg som kandidat, menneske og som ung fornyer. De økonomiske problemene var i fokus – og han la fram sin økonomiske kriseplan gjennom politisk TV-reklame. Mest kjent ble kanskje angrepet på Bush' brutte skatteløfte, hvor sitatet «Read my Lips» ble hyppig gjentatt av Clinton-kampanjen. I denne kampanjen bidro for øvrig milliardæren Henry Ross Perot til splittelse av de republikanske stemmene.

• Clinton - Economic Plan - 1992
• Clinton - negativ reklame «mot Bush» Read my Lips - 1992

Som visepresidentkandidat valgte han senator Al Gore fra Tennessee, som selv hadde stilt til president i 1988. Gore var i likhet med Clinton både ung og fra sørstatene. Valget av Gore som visepresidentkandidat gikk i mot konvensjonell erfaring om at valget av visepresidentkandidat burde balansere presidentkandidaten. Tvert i mot ble Clinton-Gore sett på som et ungt og endringsvillig alternativ til den sittende Bush-regjeringen.^{[trenger referanse]}

Etter å ha ledet gjennom hele valgkampen, vant Bill Clinton presidentvalget i 1992 mot sittende president George H.W. Bush og tredjepartikandidat Ross Perot.

Presidentperiodene

Etter å ha avlagt presidenteden 20. januar 1993 begynte President Clinton arbeidet med å innfri løftene fra valgkampen. Det aller viktigste løftet var å få orden på økonomien og få kontroll over det voksende underskuddet på statsbudsjettene. Tradisjonell erfaring sa at å øke skattene ville ha en negativ effekt på markedet. Men Clinton og hans regjering trodde at hvis de øket skattene og kuttet utgifter ville det sende et signal til markedet om at de var seriøse i målet om å få kontroll på underskuddet og vekst i økonomien. De fikk rett. Da Clinton la frem sitt budsjettforslag og fikk det vedtatt av Kongressen, ble det en positiv reaksjon i markedet.

En sak som mot Clintons ønske fikk svært stor fokus i pressen var spørsmålet om homofile i militæret. Clinton mente at homofile hadde utmerket seg i hver eneste krig som hadde blitt utkjempet i USAs historie. Bare noen få år tidligere under Gulfkrigen ble soldater som man visste var homofile, både kvinner og menn, utsatt for fare fordi det var viktig for landet deres at de utførte oppdragene. Etter at krigen var slutt, og det ikke var bruk for de homofile i det militære lenger, ble de dimittert på grunn av sin seksuelle legning. Clinton visste at det ikke var noen politisk vinnersak, men han likte ikke at han ikke klarte å overtale overkommandoen til å tilpasse seg det faktum at homofile hadde tjenestegjort, de tjenestegjør, og vil alltid tjenestegjøre i militæret. Men fordi det var så stor motstand både i Representantenes hus og senatet gikk Clinton med på et kompromiss. Det kompromisset har blitt kjent som «Don't ask, don't tell»-politikken.

«Don't ask, don't tell»-politikken gikk ut på at en general ikke fikk lov til å spørre en rekrutt om hen er homofil, og hvis noen spurte er ikke rekruttene forpliktet til å svare. Men denne praksisen har ikke fungert godt. Det er fortsatt tilfeller der de som mistenkes for å være homofile blir banket opp og trakassert.

Presidentvalget i 1996

I presidentvalget i 1996 vant han en overveldende seier over senator Bob Dole. Her våget blant annet Clinton å foreslå våpenkontroll i en valgkamp, antakelig fordi den anstendige Dole ikke utnyttet slike liberale utspill kynisk nok. Men Clinton la igjen hovedvekten på økonomien.

• Bob Dole - negativ reklame mot L. Alexander - 1996 primary
• Clinton - våpenkontroll - 1996
• Clinton - negativ reklame mot Dole - 1996

Militære konflikter

I Clinton-perioden var USA involvert i militære konflikter i Somalia (1993), Irak (mer eller mindre sammenhengende fra 1993 til 2000), Bosnia (1995), Afghanistan og Sudan (1998) og Kosovo (1999).

Ettermæle

Bortsett fra Andrew Johnson og Donald Trump, er Clinton den eneste sittende presidenten i USA som har blitt stilt for riksrett, etter at han hadde løyet om og fornektet sitt seksuelle forhold til praktikanten Monica Lewinsky. (Richard Nixon gikk av i stedet for å bli stilt for riksretten).

Da Bill Clinton gikk av som president, mente 65 % av befolkningen at han gjorde en god jobb. Dette er det høyeste tallet målt for en president etter 2. verdenskrig.

Clinton ble i 2013 tildelt Presidentens frihetsmedalje.

Karrièren etter presidentembetet

Helse: kampen mot aids, fattigdom og global oppvarming

Etter at han gikk av som president har Clinton fokusert på å bekjempe aids-epidemien, fattigdom og global oppvarming. Han startet Clinton Foundation til bekjempelse av disse problemene.

Valgkamp for andre

Han har også vært aktiv for demokratene i alle store valg etter at han gikk av som president. Ved demokratenes primærvalg til presidentvalget i 2004 hjalp han kandidatene senator John Kerry, senator John Edwards og general Wesley Clark uten å støtte noen av dem offentlig. Da John Kerry ble kandidat, drev Clinton så mye valgkamp som helsen tillot. Han måtte gjennomføre en bypass hjerteoperasjon i september 2004, kun to måneder før valget.

Fra sommeren 2007 var Bill Clinton aktiv i sin kones valgkamp for nominasjonen som demokratenes presidentkandidat i 2008. I januar 2008 mottok han en del kritikk for sitt til tider sterke engasjement. Flere demokrater og mediafolk begynte å spørre seg om han var en løs kanon på dekk eller om han spilte en nøye uttenkt strategisk rolle. Spekulasjonene gikk videre om han kanskje var mer opptatt av sitt eget ettermæle som president enn av å hjelpe henne inn i Det hvite hus. Kritikken mot Clinton kom etter hans mange utfall mot den demokratiske motkandidaten Barack Obama i januar. Han var imidlertid en støtte for Obama da nominasjonsprosessen var avsluttet og Obama var valgt som presidentkandidat for demokratene.

I president Barack Obamas valgkamp høsten 2012 var det Bill Clinton som formelt nominerte Obama til demokratenes presidentkandidat.

Bill Clinton og Norge

Bill Clinton var den første sittende amerikanske president som besøkte Norge, i november 1999. Mens han oppholdt seg i Norge deltok han på et toppmøte i Oslo om Midtøsten med blant annet palestinernes leder Yasir Arafat og Israels statsminister Ehud Barak. Som eks-president besøkte Clinton Norge i mai 2007 på foredragsturné. Clinton besøkte Norge også våren 2001, høsten 2003 og våren 2018.

Æresbevisninger

Bill Clinton ble i 2000 tildelt Karlsprisen for hans bidrag til samarbeidet mellom USA og Europa, men også som takk til det amerikanske folk for deres bidrag til bygging av demokrati og velstand i Europa etter 1945.

Referanser

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Bill Clinton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Bill Clinton – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Bill Clinton på Internet Movie Database
• (sv) Bill Clinton i Svensk Filmdatabas
• (da) Bill Clinton på Filmdatabasen
• (da) Bill Clinton på Scope
• (fr) Bill Clinton på Allociné
• (en) Bill Clinton på AllMovie
• (en) Bill Clinton hos Rotten Tomatoes
• (en) Bill Clinton hos The Movie Database
• (en) Bill Clinton på Discogs
• (en) Bill Clinton på MusicBrainz
• (en) Bill Clinton på Songkick
• (en) Bill Clinton på Facebook
• (en) Bill Clinton på Instagram
• (en) Bill Clinton på X (tidligere Twitter)
• (en) Bill Clinton hos The Peerage
• (en) Bill Clinton – Olympedia
• (en) Clinton blir presidentkandidat - Demokratiske konvent 16. juni 1992
• (en) Clinton i debatt med Bush - 1992
• (en) Clintons innsettelsestale - 20. januar 1993
• (en) Clinton tale i Memphis Church of Christ - 1993
• (en) Clinton - tale om helsereform - 22. september 1993
• (en) Clinton «State of the Union Address» - 1993
• (en) Clintons avskjedstale - 18. januar 2001
• (en) Clinton - tale til Demokratiske konvent - 2004
• (en) Clinton - tale til Demokratiske konvent - 2008

Wikiquote: Bill Clinton – sitater